Bygdebeistet

I noen byer bor det flere idioter per kvadratmeter enn andre. Eg har vert så uheldig at eg har en lei tendens til å havne på akkurat dei plassene.

Av og til hadde det trengtes at by beboerne hadde kommet seg utenfor sine egnene by-grenser for å se hvordan resten av verden faktisk fungerer. Interne by-spøker og fremmedord som ingen andre skjønner er bare noen av gledene med å besøke slike steder.  Alle har samme stemmeleie og snakke like uforståelig, på en urgammal dialekt som har vert der siden Snorre bestemte seg for å gi ut boka si. Dette er en konspirasjon for å holde nykommere ute, så ingen skal få spre "utenbys genene" sine og utvanne linja over stolte "...Sett in bosted her..." Partioter. For forandring er skumle saker det!

Ta heimbyen min foreksempel (Ikkjje stygt meint altså, det er ganske vakkert der på sommern, som i år vil havne på en torsdag..), det er ingen som smiler der. Det kan være det enkle faktum at etter 8 generasjoner tufta på nedbør og sild, så er det genetisk surleppe og irritabel holdning. Men prøv deg på en negativ kommentar  på noe som helst der, da står dei med kommuneskjoldet høyt heva, by-sangen heng laust på tunga og fakklene er tent. (eg frykter nesten for mitt liv bare ved å skrive dette, om dere hører om heksebrenning på vestlandet, så er dette mine siste ord. Akk og ve!)

Det som skremmer meg som borte-boende, er at når eg kommer til byen, er det en plutselig interesse for kem eg er. Det må presenteres med både fornavn,etternavn, ken foreldrene mine er\var og kor dei kom fra, og hvilke bragder man har klart å få til i tida du har vert utenfor byen, og når du kjem heim for godt. Alle veit kor du var i går og hva du handla på Rema for en time siden. Dei veit kor i klasserommet du satt på barneskolen i 5.klasse og hva mamman din liker til lunsj. Og du kan banne på det, møter du dei natt til søndag, så skal di fortelle deg om alt dei veit om deg, Gud og hvermann!

Man vil jo engentlig bare brøle:"AAAAH la meg bare få være i fred for f.sake! Og nei, eg veit ikkje kem Blabla Blablablabla er eller kor dei bor! NEI eg vil ikkje vite kem mor di er! Og hut deg vekk, du står i veien for ølla mi og dei 3 personene eg faktisk har interesser av å høre på!!!"

Men det gjør eg selvsagt ikkje, eg har jo flytta til sivilisasjonen, ute i verden hvor dei har både WiFi og infrastruktur,og da må eg jo oppføre meg deretter. Bygdebeistet i meg skal du aldri få se!

Min fars skjelett står fortsatt i skapet...

I dag er det 2 år siden eg plukka opp boka "The Hunger Games". Det er også på dagen 2 år siden min far døde.

Eg hadde kommet meg igjennom en repetisjon om kåseri på skolen da telefonen min  ringte. Eg hadde venta på den, etter at eg hadde fått en tekstmelding av ett søskenbarn natten før om at min far var på sykehuset. Eg såg det var min søster, og gikk på gangen. "Vent til eg har kommet meg ut og fått tent meg en røyk!" sa eg mens eg gikk ned trappene fra andre etasje. "Så, han e dau no altså"?" spurte eg når eg hadde fått gloa opp og gå. "jepp.."svarte min søster. Så kom tårene.. 

For å være helt ærlig, så kjente eg ikkje min far så mye. Vi bodde under same tak til eg var 5 år, så flytta vi 24 husnummer ned i gata. Vi ungene stakk oppom med  middag, overnattet en gang i blant og gikk turer i lag, men vi ble aldri nære. Han gikk aldri ned gaten og besøkte oss, ikkje en gang på julaften selv om mamma inviterte på middag, det var alltid vi som måtte gå til han. Så gikk han videre uten oss. Han fikk seg ny familie, og selv om vi ble involvert, så hadde vi likevel blitt erstattet. Han tok ikkje kontakt om han ikkje "måtte" eller var full.

Eg har snakka ordentlig med min far 5 ganger, og ingen av gangene var særlig hyggelig. Han var alkoholiker, og hadde mye på hjertet, det tragiske var at han sjeldent hadde noe positivt å si. Han hadde jo sine øyeblikk der han glimta til med noe hyggelig, men som oftest var det "Silje-Maija" etterfulgt av pinlig stillhet eller skjellsord. 

Siste gangen eg snakka med han var 1,5 år før han døde. Da var han edru og på rehab. Han rota litt og gjentok seg selv mye, men for første gang på lenge hadde han ikkje noe stygt å si. Eg skulle bare ønske det var den samtalen eg huska mest av når eg sto i begravelsen hans.

Tårene som kom på røykeplassen bak skolen var ikkje av sorg, dei var en blanding av bitterhet og glede. Eg var bitter for alle dei stygge tingen han hadde sagt, for alle dei gangene han ikkje var der og alle timene eg hadde brukt opp av livet mitt på å være sint på han.  Gleden var at nå var det over. Eg slapp å vente mer på telefonen at han var død, eg slapp å bekymre meg mer over alle potensielle sykehusbesøk han kunne opplevd, eg slapp å være trist over at han var alene og eg var glad for at nå hadde han endelig ro i sjela.

Eg var ganske sent ute med å få nyheten om hans dødsfall. Resten av slekta visste det lenge før meg.  På tross av at eg var hans datter i blodet, var det ikkje plass til meg på første rad i begravelsen. Eg og mine søken var såvidt velkommen til å ta våre siste farvel, men vi var gode nok til å bære de tomme spritflaksene utav leiligheten han etter han døde.. Nesten ingen spurte om hvordan vi hadde det, selv slekta eg nå er inngiftet i brydde seg mer om oss enn min fars side. Eg veit fremdeles ikkje hva som var så galt med meg eller mine søsken, og eg vil vel blåse enda flere  timer av livet mitt på å prøve å finne ut av det. 

 Det var ikkje mine barn han dro i dåp til. det var ikkje mitt bryllup han dukket opp i, det var ikkje meg han sa han var glad i. Likevel hadde eg alltid en gnist av håp. En dag ville han stille opp for meg. En dag ville han klare å leve uten alkohol. En dag ville han si unnskyld eller gi meg en klem eller hva som helst. Det skjedde ikkje.

Men på tross av dette, så er han medskyldig til at eg eg eksisterer i hele tatt, og at eg er den eg er. Eg unner han fred i graven, eg håper han har det bra der han er. Hvil i fred Fattern, og takk for livet, det er det fineste du gav meg. 

en liten sang på tampen