Hva er egentlig passelig da? Og hvem er det som setter standarden på hva som er passelig?
Eg har gått glipp av mange jobbmuligheter på grunn av størrelsen min, både i bredde og lengde. Når du ikkje har en viss fasong, så passer du ikkje inn i visse kle, og da får du heller ikkje jobbe der dei selger den type kle som du på ingen måte klare å bære med en viss eleganse. Siden eg ikkje kan å sminke meg pent, bruker eg lite sminke, og da er kosmetikkbransjen en dårlig plass å jobbe. Eg regner ikkje med at helsekost industrien vil ha meg heller, så fremt eg ikkje står frem som "før" jenta. Eg er rett og slett ikkje passelig nok i mange lag. Fy på den dumme kroppen min som ikkje går innenfor en viss standard. Eller yay på kroppen min som er sånn som den er?
Min 6 åring må opp i størrelse 9-10 år for å finne noe som er både langt nok og stort nok. For øyeblikket betyr det ingen ting for ho, men når tenårene kommer veltende, så kommer situasjonen til å bli en annen. Da eg var 14, måtte eg handle buksene mine på Dressmann. Miss Sixty buksene som de andre jentene i klassen valsa rundt i, kunne eg bare se langt etter. Eg hadde ikkje hatt sjans til å presse de lange beina og de kvapsete låra mine oppi de buksene om det sto om liv. Og selv om det er en bagatell, så knuste det hjertet mitt der og da. Hvordan skal eg kunne forberede mine døtre på at dei vil mest sannsynlig være"annerledes", når klesindustrien i dag ikkje er villig til å legge opp til at folk har forskjellige kropper?
Eller, det er vel en halvsannhet. Det finnes jo klær for "store" folk også, bare at størrelse 46-56 ikkje bare går etter størrelse men er også ganske aldersbetinget. Du putter ikkje (med god samvittighet) en 14 år gammel jente i en stor sort tunika med turkis eller lilla blondemønster på som er identisk med den gammel-tante Olga har, når alle dei andre jentene går i fjonge rosa topper. Så hvorfor skal man ikkje kunne være passelig nok som man er? Hvorfor settes barn på hormoner for at dei ikkje skal bli skyhøye, og hvorfor settes barn på lavkarbo og suppekurer fordi dei skal være tynn og fager og for alltid vil kunne gå i størrelse 14 år? Eg har en fot i begge leirer, og forstår begge punktene. Eg skjønner hvorfor det er så viktig å passe inn, og eg er smertelig klar over hvor vondt det er å stå utenfor "normalen", men eg er likevel takknemlig for at mamma sto bak meg gjennom alle de tunge takene, var glad i meg uansett hvor eg havna på tommestokken og aldri sa at eg var feil størrelse selv om eg syntes at eg var det.
La barna våre bli som de skal bli, ikkje tving dem til å bli "passelig", for det er nok av folk i verden som vil gi dem følelsen av å være "feil" både i ung og gammel alder. Lær barna dine at individualitet, mangfold og aksept er fantastiske ting, og at fine ting er bedre å si enn slemme. Kanskje vi kan få en generasjon som er passelig nok akkurat som dei er.
