Eg forstår at dere synes at det var lett å ta oss. Vi var litt annerledes enn dere. Vi hadde kropper som var "rare", interesser som var "spesielle" eller så hadde ikkje foreldrene våre råd til alt som var nyeste mote. Det var sikkert mange flere grunner til at vi ble dem som kunne spyttes på, bankes opp, ropes etter. Om dere fikk sove godt om natten fordi dere var høyest på rangstigen, så vit at vi sov dårlig. Dere kunne glede dere til vinteren, mens vi var redd for snø i skolesekken, lua og trusa, eller snøballer fylt med stein. Dere kunne glede dere til sommeren, mens vi var redde for å dra på stranden fordi vi hadde lært av dere at vi såg feil ut. Dere gledet dere over den første forelskelsen, mens vi måtte holde den skjult, ellers ville det bli enda en ydmykelse når dere ropte navnet høyt i skolegården og lagde ondskapsfulle rykter. Dere hadde mange flotte øyeblikk som for oss var ett mareritt.
I dag har dere sikkert gått videre i livet. Eg tviler vel på at dere ofrer oss en tanke i den travle hverdagen deres. Men vi tenker på dere. Alt for ofte. Noen av oss sliter med å handle mat, i frykt for at en av dere skal stå bak oss i kassen og dømme handlekurven vår. Noen av oss får angst av å gå inn i klesbutikker, i tilfelle at du er ekspeditøren. Noen av oss er redd, hver forbanna dag, fordi du kan stå bak neste hjørne. Helvete heller, noen av oss klarte ikkje presset mer og har forlatt denne verden fordi at du ikkje klarte å holde meningene dine for deg selv! Og dere har kanskje glemt oss, glemt det vonde dere sa og det vonde dere gjorde.
Kanskje du har en sønn eller datter som er på skolen, kanskje en nevø eller niese, eller barnet til en venn av deg som du er glad i. Hvordan ville du følt det om det barnet var redd for å gå på skolen, fordi noen på død og liv måtte være slem for å selv føle seg vel? Synes du at det er godt å kjenne på den redselen , at noen du er glad i har det fælt, hver bidige dag, fordi at noen andre ikkje finner det i seg å være snill? Eg håper for din skyld at du slipper det, for foreldrene våres måtte bære den vonde klumpen i magen, den jævlig tunge følelsen av å vite at barnet ditt blir plaget og du ikkje kan beskytte dem til en hver tid. Eg ønsker ingen så vondt, selv ikkje du og dine.
Eg skal klare å tilgi, men eg kommer ikkje til å glemme, det har du satt for dype spor til.
Og til dere som ble\blir mobbet:
Kjære søte deg! Du er fantastisk! På tross av alt,så er du her enda og det betyr kjempemye for mange!
Hver dag du står opp, er et gigantisk FUCK YOU! til den\dem som mobber\mobbet deg. Fortsett å stå opp! Eg vil ikkje lyge til deg og si at en dag blir alt så forferdelig mye bedre, for det er ikkje sånn for alle. Men så lenge du fortsetter å kjempe, så er det håp, og håpet kan ingen ta fra deg. Eg veit det er grusomt vanskelig å gå i evig motvind, og eg skal ikkje si at det er i motbakke du blir sterkere, Gud er glad i deg også. eller at karma kommer til å veie opp for all dritten du har vert igjennom, for det er ikkje det du trenger å høre.
Det er derimot skal si deg, er at du er utrolig. Rett og slett utrolig! Av alle mulige sammensetninger i vårt univers, så ble DU til, og det er faen meg en bragd i seg selv! Ikkje la andre sette standarden for hva du er verdt, for du er verdt så uendelig mye mer! Hver dag du åpner øynene dine er en seier, la hver dag bli en ny rekord, enn om bare for å provosere dem som er ekkel mot deg med å fortsette å puste!
Eg heier på deg, og håper med hele mitt hjerte at du kommer deg igjennom det! Du fortjener en lykkelig i alle sine dager, men den får du aldri om du gir opp! Stå på vennen min, vis dem hva du er laget av! Eg har kanskje ikkje møtt deg enda, og kanskje vi aldri ses, men vit at eg er forferdelig glad i DEG ! Så kom igjen, kjemp litt til, be om hjelp, du klarer det! Og masse lykke til, det trenger du.
