Og med slike alternativer så er det ikkje rart at hverdagsparanoian og nedstemtheten slår til. Det føles litt som at valget er mellom pest og mere pest. Selv om eg presser meg lenger og lenger utav komfortsonen for hver dag, så kjennes det hele tiden ut som eg går i evig motvind og at tårene ligger klar i øyekroken, klar til å forråde det snev av mot og håp eg har klart å samle sammen.
Hadde eg i det minste hatt noe å satt fingen på, hatt en direkte årsak som eg kunne hamle opp med, så hadde det vert så forbanna mye enklere. I stedet står eg ute på engen, hakket galere en Don Quixote og prøver å krangle med vindmøller mens eg hytter med neven og bannes i alle retninger, mens eg veit innerst inne at det eneste problemet her er mitt eget hode.
Men snart blir vi vel ferdige, eg og vindmølla (og knollen har å henge med i svingene når det skjer!), og når eg snur ryggen til den når slaget er vunnet, så skal medvinden ta meg ut på nye spektakulere eventyr.
