Det hele begynnte forrige uke. Han la kortene på bordet og reaksjonen min lot ikkje vente på seg. Blind av sinne brølte eg til han, og krangelen var i gang. At han kunne holde det skjult for meg! Sviket ble for mye å bære. Eg måtte snakke med noen før det klikka helt for meg, og vennene mine trodde eg var fra vettet. "Overreagerer du ikkje litt no da Silje?" var det som gikk igjen. Etter å ha tenkt nøye på saken og roa meg ned litt, så gikk det opp for meg at dette ikkje var verdt å kaste bort 4 års ekteskap for. Så eg bad om unnskyldning for min reaksjon, og bestemte meg for å godta den delen av han.
Men i dag kom dråpen som fikk det til å renne over. Atter en vond hemmlighet, skjult i 9 år med viten og vilje! Hadde han vært ærlig fra starten av, så kunne vi kanskje.. Eg ser ikkje korleis vi kan reparere skaden. Det er formye for meg å bære, og ett sted går faktisk grensa for meg og!
Kordan kan eg noen sinne stole på noen igjen, når eg veit at den eg elske høyest går rundt med sånne tanker?! At han ikkje bare liker fårikål og marmite, men også svisker? Hva blir det neste, dadler, blodpudding og sukat? Hvordan skal eg kunne leve side om side med dette? Hvordan kan eg kunne tilgi sviket? Akk for en skjebne!
