https://www.youtube.com/watch?v=pXRviuL6vMY
sang til innlegget
Eg er ikkje jenta som går med strak rygg og hevet hode. Eg er ikkje ho som tar ordet først. Eg er ikkje ho som holder blikket og smiler til deg når vi møtes på gata. Eg er heller ikkje ho som ler høyest utenfor husets fire vegger. Hvorfor ikkje?
Utad virke eg kanskje selvsikker, med fargerikt hår og fremadstormende gange, men eg er egentlig kjemperedd for deg. Fargen på håret er for at du skal se på noe annet enn størrelsen min, og farten eg holder er fordi eg har lyst å passere deg fortere enn Flash så du ikkje rekker å se nøyere etter. Eg prøver å jukse, late som at eg er tøffere enn toget, lure mitt eget hode til å tro at eg egentlig er litt kul, men hver gang eg går ut er eg ett nervøst vrak. Hva tenker du når eg haster forbi? Har eg gjordt noe galt? Synes du at eg er rar? Tenker du at eg burde holdt meg hjemme?
Eg er verdensmester til å tro at eg veit ka som foregår oppi hodene til andre mennesker. Eg er såpass selvsentrert at eg er sikker på at du ikkje har bedre ting å gjøre enn å måle meg opp og ned, for å dømme meg som en komplett idiot. Eg har egentlig lyst at du skal synes at eg er litt kul, men eg tør ikkje stoppe opp såpass lenge at du rekker å få en formening. Og slik har eg vert så lenge eg kan huske, for hvordan i all verden kan du like meg? Rare, store, stygge,uintelligente meg?
Egentlig er eg ganske hyggelig når du blir kjent med meg, men om eg slipper deg inn, så er eg konstant redd for å miste deg. Eg tenker at det er bare ett spørsmål om tid før du blir lei av meg, før eg gjør/sier noe feil eller at du og vennene dine har ett veddemål om hvor lenge du holder ut. Eg venter fortsatt på at mannen min skal rope "Aprilsnar!". Tror du det er slitsomt å gå rundt med slike tanker?
Det er slitsomt. Det er tungt. Det er vondt. Å være så skråsikker på at folk tenker det værste om deg hele tiden. Men ka sier det om meg? Om ka eg føler for meg selv? Alt det selvhatet og all den tiden eg bruker på å rakke ned på meg selv er jo lite konstruktivt det og. Det stopper meg i å prøve ting eg har drømt om å gjøre hele livet. Det hindrer meg i å bli kjent med folk. Det hindrer meg i å fullføre alt som kan gjøre meg til en litt bedre versjon av meg selv. Ikkje minst, det ødelegger så mye for dei menneskene eg faktisk har tilegnet meg, for eg klarer ikkje å være meg selv og slappe av rundt dem og stemninga blir preget av det.
Eg har begynt å jobbe med det. Egentlig har eg jobbet med det helt siden eg oppdaget at eg ble faktisk 25 år likevel, en milepæl eg aldri trodde eg sku oppnå, men det er først NÅ eg har vert såpass i vater at eg kan få det til. I April har eg gått i kjole 6 dager på rad. Siden Mars har eg spist frokost hver dag og trent yoga.Fra Februar begynte eg å synge litt igjen (selv om det er inn i kjøkkenskapet når eg vasker opp,så er det en start). Små steg for menneskeheten, gigantiske steg for meg.
Kanskje eg en dag blir såpass grei mot meg selv at du ikkje blir skummel lenger. Veien dit er lang,men eg har begynt å gå den. Håper vi møtes underveis.
