Lyse farger og mørke, i ett virrvarr, uten fast mønster. Det var en gang ett hjerte, fullt av nydlige farger som en vakker regnbue. Men det var da. Før han dro. Nå er eg alene, og ingenting henger sammen. Barna prøver å muntre meg opp, sier at eg er kul selv om eg ikkje kan fikse alt, men eg føler det ikkje slik. For det spiller ingen rolle, gjør det vel? Når skaden er gjort? Når ting har gått så galt at det ikkje kan rettes opp i?
Hjertet gikk i knas. Sammen med brannmaneten og de 8 fiskene som jentene hadde brukt så lang tid på å pærle. All den jobben dei hadde lagt ned, ødelagt, fordi at eg aldri lærte kunsten med å stryke ting av plast! Mannen i hus får jo det til lett på en plett, men han er hos nerdene sine og gamer, og som huskvinne som både stryker skjorter og duker, så burde jo noen brett med pærler!
Men nå sitter vi her, med knuste hjerter. Og fisker. Og en brannmanet som ser ut som den har vert utsatt for radioaktivt avfall. Mor klarte ikkje oppgava, og må innse at mødre ikkje nødvendig er den som kan alt.Ungene gav beskjed om at fra nå av var dette en pappa-jobb. Heldigvis tilgav dei meg, denne gangen og. Men i morra er det gubbelusken som skal få stryk!
