I sommer har eg blomstra litt. Eg har vel ikkje hatt en så god periode siden folkehøyskolen. Selv om fjor sommeren la ett godt grunnlag, så har sommeren i år tatt kaka. Eg har gjort ting eg ikkje trodde eg kunne, selvtilliten har vert ok og været har vert konge. Selv om de 3 STORE eg har gjort i sommer er bagateller for andre, så har det vært milepæler i mitt liv.
1.store milepæl : Selv om eg i fjor kom meg i en badedrakt i offentlighet, så var det i ett basseng så langt unna kjentfolk eg kunne komme. I år har eg klart å vise meg i badedrakt lit mer lokalt. Og ikkje bare det, men eg har bada i HAVET! Eg som har holdt meg unna havet helt siden eg såg første Haisommer filmen, har kommet meg uti det store skumle blå! Og det var ingen hvithai der. Ikkje en eneste en faktisk. Det var faktisk ganske digg å finne igjen gleden av å svømme og boltre seg i havet igjen. Det har vert ganske håpløst å være en vestlenning fra ei øy når man har så havskrekk at alle båter mindre enn ekspressbåten til Bergen er "hai-åte" og man er redd for å være for nærme kaia.. Så 10 poeng til meg der.
2.store milepæl : Eg fikk rydda utav pikerommet mitt hjemme hos ho mor. Igjen, en liten blipp i andres liv, men en usannsynlig stor oppgave for meg. Så 10 poeng til for mot nok til å håndtere masse følelser og minner man har holdt lokk på i maaaaaaaaaange år. Men det er ett anna blogginnlegg..
3.store milepæl kom faktisk i dag. Eg ha fortsatt skjelvende hender og et passe heavy adrenalinkick! Mye høyere enn når eg tar de største karusellene på tivoli. Eg har faktisk (sett inn trommevirvel her) hilsa på en 24 år gammel og diger muskelbunt av ett beist som heter Grå, som befant seg på stadion i forbindelse med barnedag. Jentene mine hadde allerede ridd en runde på denne sinnsykt svære hesten, og køen bak meg hopa seg opp med ponniglade frøkner fra 10 år og nedover, som sto i lag med foreldre som heller ville vert i burgerteltet med ett godt måltid og en pils. Og der kom det snikende, sangen til Jack Garratt, som handler om å overraske seg selv. Så kom 18 åringen i meg frem. Eg gikk bort til dama med den hesten som såg stødigst ut, og spurte pent :"Får voksne prøve også?" .
Dette var en dame og en hest vi hadde råka på ved en tidligere anledning, og ho huska godt den nervøse dama som hadde spurt pent om å få klappe hesten litt forsiktig siden hun hadde skikkelig angst for dyret og prøvde å være modig foran ungene som hadde vifta med hendene da de hadde fullført runden sin på hesteryggen rundt parken. Så hun henta en hjelm til meg. Og der slo Engstelig-Silje til. Eg hilsa leeeeenge på hesten først, bare for å bli litt kompis. Dama fortalte at denne hesten var brukt ofte av nervøse mennesker, så Grå skjønte godt hva eg tenkte. Eg tror ikkje Grå hadde anelse om stresset eg følte på.
Køen av unge håpefulle og sure foreldre hopa seg opp. Og ser sto eg som ett naut, helt på gråten. Jentene mine kom med tilrop som "Heia mamma!" og "Dette klarer du mamma!". Eg prøvde å trekke meg, men dama sa at eg burde i det minste komme oppå hesten. Så med ene foten i stigbøylen og 6 forsøk, så kom hun på at stigbøylen var vel litt høy for meg, siden det var meninga at ungene skulle ri på Grå hele dagen. Eg hadde jo selvfølgelig stressa meg opp enda meir av å være "den feite, høye dama som står der å kope og ikkje kommer seg oppå den jævla hesten en gang", for køen ble ikkje mindre eller blidere. Men etter at stigbøylen var moderert til voksen standard, så fikk eg beskjed om å prøve igjen.
Etter litt kløning, ett svisj og litt banning så kom eg meg oppå Grå. Og herre Jesus kor stor en hest faktisk er! Dei er jo gigantiske! Så eg kneip låra sammen, tviholdt rundt halsen på ho og slutta å puste. Frøknen begynnt å rette på korleis eg satt, og bad meg pent om å prøve å slappe av. Vi trengte ikkje gå noen plass, eg kunne bare sitte oppå beistet og se helt dust ut. Men eg var bestemt, hadde eg kommet så langt, så kunne vi ta den helt ut. Så vi subba avgårde, Grå,damen og eg, en liten sirkel utpå plenen. Og fy flate kor gøy-skummelt det var! Eg glemte jo nesten kor redd eg var! Helt til vi stoppa og eg måtte komme meg nedigjen fra dyret. Eg har jo "selektiv høydeskrekk", så høyder som du ikkje dør av om du ramle ned er dei høydene som er skummel (slik som å stå på en stol er ganske skummelt, men å henge oppned fra en 20 meters karusell er helt ok). Men eg kom meg faktisk av hesten med mye mer ynde enn når eg gikk på.
Skjelven og i lykkerus og litt på gråten forlot eg Grå, hesten som eg kom meg opp på. Det var på ingen måte den elegansen Liv Tyler hadde da ho raste over slettene på Asfaloth i Ringenes Herre, men det var en kjempebragd for meg. Kanskje eg bør overraske meg selv litt oftere?
