I dag fikk eg en smell i trynet da det kom fra en av ungene "Er du lei av å være gammel?Prøv SELVMORD!". Eg ble paff, eg ble sint,eg ble fortvila. "Ka E det du sier?!?!" sa eg forskrekka, litt høyere enn planlagt. "Eg såg det på youtube...." kom det spakt tilbake. Etter litt etterforskning fikk eg vite at etter sangen "Badekaret til Pelle" kom en anna sang som heter "Arne går mot døra" og etter den igjen kom "Selvmord"...(link her: https://www.youtube.com/watch?v=MBCk7IvTTTw)
Først så følte eg meg som tidenes mest elendige mor, som tydeligvis ikkje hadde det spøtt styring på ka ungene satt og såg på når eg har ryggen til. Så kom sinne, over at uskylden deiras ble tatt fra dem i så ung alder, at de skulle få innblikk i en verden håpte dei aldri skulle få innblikk i. Og så, så kom kvalmen, den forjævlige kvalmen som ligger å murre under ett hav av følelser.
Eg såg videoen selv før eg satte meg ned med dem. Joda, den er usmaklig, i verste fall ett eksempel på dårlig humor, men eg synes at det er langt unna festlig. At mine barn har (i alt for ung alder!)sitti og sett på tegefilm der noen kutter pulsårene og henger seg selv, er mer enn eg kan svelge. Etter å ha gitt streng beskjed om at Youtube er off limits og at eg ALDRI skal oppdage at de har sett den videoen igjen eller delt den med andre, snakka eg om alvoret bak det hele. At selvmord er ikkje til å spøke av, man dør faktisk av det. At når en person har det så vondt innvendig at dei ikkje vil leve meir, så er det ingenting positivt. At om dei selv tenker slike tanker når dei blir større så må dem gi beskjed til meg med det samme så eg kan hjelpe. Og så kom tårene. Eg grein og jentene grein, vi klemma kverandre så hardt at det gjorde vondt å puste,vi sa at vi var glade i kverandre, og så lova de på tro og ære å ALDRI se den videoen igjen.
Selvmord er ett tema eg hadde store intensjoner om å ta opp med dem før eller senere. Gjerne via boka "13 reasons why" (eller som en idiotisk oversetter bestemte seg for å kalle den..."13 gode grunner"). For eg synes Hannah Baker er ett godt eksempel på kor viktig det er å snakke om det. For det første, hun er fiktiv. For det andre, det legges vekt på at det sjeldent er en enslig grunn til at noen velger å gi tapt. Grunn nummer 3 er at Hannah gjør det ganske tydlig at det ikkje er en lett utvei. Hannah Baker var ikkje egoistisk, eller feig, ho var ei jente som tok ett vanskelig valg.
Eg såg serien før eg leste boka, og den veien kommer eg til å kjøre det med mine når dei er gammel nok (og eg håper så inderlig at den blir pensum i 10.klasse). For meg føles serien mye mer ekte, den er mer brutal, og den får oss utenforstående til å virkelig føle på steminga på en helt anna måte enn via bøkene. Serien var veldig grafisk, og eg innrømmer gladlig at eg grein, eg brakk meg,eg frøys og eg banntes.
For Hannah Baker kunne like lett vert gutten på bakerste rad, personen i kassa på Rema eller nabokjerringa. Hannah Baker kunne vert sønnen din, kona di eller bestevennen din. Det er ikkje usannsynlig at du i dag har gått forbi noen med arr etter selvskading eller som har vurdert å ta sitt eget liv, det er heller ikkje usannsynlig at noen som leser dette har vert igjennom det samme.
Eg bare håper at dem som trenger det får mer hjelp og støtte enn Hannah Baker...
Link til hjelpetelefon for suicidale og andre som trenger hjelp : https://psykiskhelse.no/hjelpetelefoner-og-nettsteder
