Når smilet er på men ingen er hjemme..

I løpet av livet bærer man mange masker. Noen er gode, noen er vonde. Eg er ganske kjent med begge deler.  Selv før eg var klar over at eg hadde en diagnose, var det veldig viktig for meg å gjemme følelsene mine og prøve å ta kontrollen, både for min egen del men også for at folk rundt meg ikkje skulle bekymre seg. Det er selvfølgelig ganske vanskelig å holde smilet oppe når man egentlig står å tenker på 15 nye måter man kan ta sitt eget liv på underveis i en samtale , men samfunnet vårt er bygd opp på en slik måte at bare de sterkeste overlever, og da MÅ man bare dra på seg smilet og leve i ett maskeradeball hver dag.

Du har sikkert gjort det selv, hatt dager der du har våkna opp og vert i helt feil humør, og du skal på jobb eller skole eller noe annet utenfor husets fire vegger, og veit at "å helvete, no må eg bare stå der med service-smilet på og nikke og smile meg gjennom en hel forbanna dag..", selv om hvert ett fiber i kroppen din bare vil legge seg i fosterstilling og bli der. Hvordan føles det? Greit nok, eg har full forståelse over at vi ikkje kan ha en verden der det ligger folk og griner i halve midtgangen til Rema,  eller hvor folk ikkje møter opp fordi dei har "vondt i viljen", men fy flate det er så vanvittig vondt å stå der på utstilling, full i angst og nerver og den akutte tvilen om du holder masken godt nok.

Eg har selv opplevd å bruke alle kreftene mine på å holde hode høyt og smilet på, og så kommer det helt fremmede personer bort og sier at det ser ut som eg skal til å gråte når tid som helst. Da endrer problematikken seg i mitt hode, da er eg ikkje god nok skuespiller, og derfor ødelegger eg for alle andre. Dette fører selvsagt til at tristheten blir enda mer synlig, og alt blir ca 20% verre. Eg kan faktisk ikkje noe for at hva hjertet og hjernen min finner på og kan heller ikkje gjøre noe med at de to partene er relativt uenige hele tiden og sjeldent klare å samkjøre, men det er eg som må ta konsekvensene, og det er min jobb å holde det i sjakk, selv om det ikkje alltid går som eg har tenkt.

Mitt problem er at å måtte holde maska på utendørs har blitt ganske rutine, men å ikkje ha muligheten å lukke døra bak meg når eg kommer hjem og kunne få ordentlig utløp for alt som hoper seg opp, tapper meg enda mer for energi og gjør meg enda mer sårbar for glipper. Mannen min gjennomskuer meg fort, han ser gjerne tegnene før eg gjør det selv, men foran barna har eg en "The show MUST go on" mentalitet. Eg tenker ofte på hva  som er best for mine små, å vokse opp med den vonde sannheten eller leve livet i en sukkersøt løgn?

 "Fake it till you make it" har blitt en leveregel for meg, når eg ikkje har naturlige opp-svingninger så må eg lage dem selv. Det å finne gull blant ertestuing er inderlig vanskelig, men heldigvis glimter det til ofte nok til at eg kan slippe unna med det. Det som er ekkelt er at de som ser igjennom meg lettest er andre mennesker med tilnærmede diagnoser, men det er sikkert fordi dei også kjenner på at smilet er på, men at ingen er hjemme.

 Det man må prøve å huske er at etter regn kommer det mer regn,vind, hagl og mer regn, men plutselig kan solen glimte til, og da vil du også skinne. Så hold ut, uansett hva som gjemmer seg bak masken, bare hold ut litt til, det VIL bli bra igjen.

Stor klem fra Gloomy

Jul + depresjon = sant

Julen, den vakreste høytiden på jord. Alle synger om fred og glede,alt skal kjøpes inn, stress og baking og  alt skal være perfekt. Hva skjer når du da våkner opp midt oppi alt dette og smilet aldri strekker til?

I fjor i julen var smilet mitt helt bak ørene, det ville ingen ende ta, det var som å se Orions Belte over nattehimmelen, smilet bare glitret. Det smilet håper eg at eg aldri må ha igjen i julen, for det smilet var ikkje ekte. Det var en hyggelig bi-effekt av mine anti-depressiver.

Nå er det vel noen som tenker "Pøh, hva har DU å vere deprimert over da? Du som har både barn og mann og tak over hodet, å så i høytiden da vel?!". Joda, eg har alt det, og desto vondere er det å våkne hver morgen og tenke at livet ikkje har plass til meg lenger. Det å tenke at barna mine ville hatt det bedre med en anna mamma, og at mannen min burde få seg en ordentlig kone, ei som baker og smiler og er der for han, og ikkje bare sitter i sofaen og griner som ei 14 år gammel jente med husarrest. Særlig i julen.

Eg var heldig, eg fikk meg kamuflasje da det stormet som verst, så barna skulle få ha en søt og trivlig høytid dem og, men tenk litt på alle barna som sitter på julaften med foreldre som enten har sterke psykiske problemer eller enda verre, et rus-misbruk. De barna som våkner med klump i magen og tenker på dagen med gru, istedet for å gripe den med begge never, tindrende øyner og ett gledeshopp i magen. Det er dem vi bør sende en tanke i julestria, istedet for å krangle om hvilken farge på julebrusen som er den "riktige".

Pass på deg og dine, og gjerne de som ikkje er dine å passe i det hele tatt, og nyt juletiden, forhåpentligvis med ekte lykke.

Stor juleklem fra Gloomy.