Jul + depresjon = sant

Julen, den vakreste høytiden på jord. Alle synger om fred og glede,alt skal kjøpes inn, stress og baking og  alt skal være perfekt. Hva skjer når du da våkner opp midt oppi alt dette og smilet aldri strekker til?

I fjor i julen var smilet mitt helt bak ørene, det ville ingen ende ta, det var som å se Orions Belte over nattehimmelen, smilet bare glitret. Det smilet håper eg at eg aldri må ha igjen i julen, for det smilet var ikkje ekte. Det var en hyggelig bi-effekt av mine anti-depressiver.

Nå er det vel noen som tenker "Pøh, hva har DU å vere deprimert over da? Du som har både barn og mann og tak over hodet, å så i høytiden da vel?!". Joda, eg har alt det, og desto vondere er det å våkne hver morgen og tenke at livet ikkje har plass til meg lenger. Det å tenke at barna mine ville hatt det bedre med en anna mamma, og at mannen min burde få seg en ordentlig kone, ei som baker og smiler og er der for han, og ikkje bare sitter i sofaen og griner som ei 14 år gammel jente med husarrest. Særlig i julen.

Eg var heldig, eg fikk meg kamuflasje da det stormet som verst, så barna skulle få ha en søt og trivlig høytid dem og, men tenk litt på alle barna som sitter på julaften med foreldre som enten har sterke psykiske problemer eller enda verre, et rus-misbruk. De barna som våkner med klump i magen og tenker på dagen med gru, istedet for å gripe den med begge never, tindrende øyner og ett gledeshopp i magen. Det er dem vi bør sende en tanke i julestria, istedet for å krangle om hvilken farge på julebrusen som er den "riktige".

Pass på deg og dine, og gjerne de som ikkje er dine å passe i det hele tatt, og nyt juletiden, forhåpentligvis med ekte lykke.

Stor juleklem fra Gloomy.