The sound of Silence

For bare noen år tilbake, var eg sjeldent alene. Eg var sosial, snakkesalig, hadde alltid en øl eller kaffe i handa og ett smil på lur, og mange rundt meg,både venner og ukjente. Slik er det ikkje lenger. Nå har eg atter en gang blitt stille, nervøs, litt  innadvent og engstelig, slik eg var på barne og ungdomskolen. Eremittkrepsen i meg har blusset opp igjen.Eg liker det ikkje.

De siste 8 årene har eg oppdaget at mange i livet mitt sakte har glidd fra meg. Kontakter har blitt brutt og aldri tatt opp igjen. Hvorfor?Aner ikkje. Det var ingen advarsel, i vertfall ikkje som eg plukka opp. Var det at eg var slitsom og hyper eller var deprimert?Var det mangel på selvinnsikt?  Var det at eg ikkje klarte å ivareta mine venner? Var det at eg ikkje brydde meg nok?

Verken på barne eller ungdomskolen var eg særlig populær, ei heller på videregående. Eg var strengt tatt ikkje populær på folkehøyskola eller  på lyd-tekniker utdanningen, men en liten kjerne med mennesker aksepterte den store skrulla som skarret på rrrrrrrrene, så eg følte meg som verdens kuleste der og da. Eg var sjeldent alene, det var alltid noen å slå av en prat med, le med eller danse villmann med etter noen drinker.

Man kan fort trekke konkulsjonen at partyjenta døde da barna kom til, men selv om øllen ble byttet ut med bleieskift, så var eg fortsatt den samme sprudlepuddelen som alltid. Vennene mine såg forbi rosinen i vogna og såg at eg fortsatt var meg. Øl ble byttet ut med kaffe og latteren hang like løst.
Denne ensomheten eg kjenner på, kom smygende etter eg flyttet til Langtvekkistad, da eg var uten sosialt nettverk i 3 år. All kommunikasjon med omverdenen var via Internett eller telefon. Stillheten gjorde vondt.Veldig vondt. Mange av de eg hadde jevn kontakt med fjes til fjes, ble borte. Dei som fremdeles holdt meg av ble en stemme i en plastdings, og ett alt for kort besøk en sjelden gang.

Etterhvert ble det mer skole på meg, og der fikk eg atter bygget en liten omgangskrets som eg er veldig glad i. En liten tropp av rare folk som også liker kaffe og lange samtaler, noen av dem drar meg til og med ut i offentlighet etter mørkets frembrudd og ikkje mobber mine småbarnsmor-moves på dansegulvet.

De nye fjesene, søte som de er, får meg likevel ikkje til å glemme de gamle, uansett hvor moro vi har det. Eg sitter fortsatt med savnet etter "de andre", og lurer fremdeles på hva som gikk galt. Var det at de andre vokste fra meg? Eller var det at eg vokste fra dem? Ble vi for ulike? Eller var vi for like? Ka var det eg gjorde galt?

Uansett hvor dere er i verden, mine "gamle venner", vit det at dere har gjort ufattelig mye bra for meg, og har gitt meg mange gleder i livet. Selv om vi ikkje har kontakt lenger, så tenker eg på dere, hver bidige dag.  Om dere skulle føle lysten, så har eg samme nummer som alltid, og er fortsatt tilsnakkendes 24/7.

Eg savner deg...

Tits-klemme

Bryster,pupper,jur,melkekartonger. Kjært barn har mange navn og dette er noe som opptar mange. Når man blir født er et melkesprengt bryst noe av det viktigste i verden. Senere blir brystet noe man har. Når man treffer puberteten er det som oftest pupper som blir merkelappen.

Pupper noe man begjærer, ønsker eller ønsker bort, men du kan banne på det, har du først fått dem, er du neppe fornøyd med det paret man får utdelt. Enten er dem for små, for store, for rare eller for hva som helst. Det er sjeldent at det blir ytret at man er fornøyd med det man har.

Sett utenifra, har eg ett ganske radig par. De har en pen form, er ca en gjevn håndfull hver, spretter passelig bra og henger ganske høyt med tanke på at eg har foret to barn med dette paret. Det er i vertfall sånn det ser ut når dem fremdeles er i fangenskap.

Med det samme bh-en forsvinner derimot, så sklir dem lenger ned mot knærne, spretten opp og ned blir mer en sidelengs flabb, man ser brannsåret på undersiden av venstre bryst (laaaaang historie) og psoriasis flekker. Wow faktoren blir mer en skuffet pfft. Det blir ikkje midtside-brystene i Playboy for å si det slik.

Så kan eg sitte her da, og se nepent ned på de rare fettklumpene og lure på hva de er godt for. Joda, eg kan alltids bruke dem som koppholder, evt stable noen shot-glass nedi kløfta, men hva ellers? De fremhever den teite printen på t-skjorta eg har på. Dei kan brukes som trussel når barna ikkje vil rydde (typ: Om dere ikkje rydder så ryker komfirmasjonspengene deres til nye pupper til mamma!!Har strengt tatt ikkje dratt den enda,men ken veit med tiden..). Foruten om dette er dei vel ganske ubrukelig.

Burde eg fikset på dem?Sikkert! Ville eg blitt lykkeligere av å fikse på dem? Neppe. Men dei får no berre henge der og slenge. Det er jo ikkje så mange som har noe med dem å gjøre uansett, og så lenge mannen ikkje klage, så antar eg at dei er greie nok. Og man skal ikkje være nødt å fikse på noe som er i orden,skal man vel?