The sound of Silence

For bare noen år tilbake, var eg sjeldent alene. Eg var sosial, snakkesalig, hadde alltid en øl eller kaffe i handa og ett smil på lur, og mange rundt meg,både venner og ukjente. Slik er det ikkje lenger. Nå har eg atter en gang blitt stille, nervøs, litt  innadvent og engstelig, slik eg var på barne og ungdomskolen. Eremittkrepsen i meg har blusset opp igjen.Eg liker det ikkje.

De siste 8 årene har eg oppdaget at mange i livet mitt sakte har glidd fra meg. Kontakter har blitt brutt og aldri tatt opp igjen. Hvorfor?Aner ikkje. Det var ingen advarsel, i vertfall ikkje som eg plukka opp. Var det at eg var slitsom og hyper eller var deprimert?Var det mangel på selvinnsikt?  Var det at eg ikkje klarte å ivareta mine venner? Var det at eg ikkje brydde meg nok?

Verken på barne eller ungdomskolen var eg særlig populær, ei heller på videregående. Eg var strengt tatt ikkje populær på folkehøyskola eller  på lyd-tekniker utdanningen, men en liten kjerne med mennesker aksepterte den store skrulla som skarret på rrrrrrrrene, så eg følte meg som verdens kuleste der og da. Eg var sjeldent alene, det var alltid noen å slå av en prat med, le med eller danse villmann med etter noen drinker.

Man kan fort trekke konkulsjonen at partyjenta døde da barna kom til, men selv om øllen ble byttet ut med bleieskift, så var eg fortsatt den samme sprudlepuddelen som alltid. Vennene mine såg forbi rosinen i vogna og såg at eg fortsatt var meg. Øl ble byttet ut med kaffe og latteren hang like løst.
Denne ensomheten eg kjenner på, kom smygende etter eg flyttet til Langtvekkistad, da eg var uten sosialt nettverk i 3 år. All kommunikasjon med omverdenen var via Internett eller telefon. Stillheten gjorde vondt.Veldig vondt. Mange av de eg hadde jevn kontakt med fjes til fjes, ble borte. Dei som fremdeles holdt meg av ble en stemme i en plastdings, og ett alt for kort besøk en sjelden gang.

Etterhvert ble det mer skole på meg, og der fikk eg atter bygget en liten omgangskrets som eg er veldig glad i. En liten tropp av rare folk som også liker kaffe og lange samtaler, noen av dem drar meg til og med ut i offentlighet etter mørkets frembrudd og ikkje mobber mine småbarnsmor-moves på dansegulvet.

De nye fjesene, søte som de er, får meg likevel ikkje til å glemme de gamle, uansett hvor moro vi har det. Eg sitter fortsatt med savnet etter "de andre", og lurer fremdeles på hva som gikk galt. Var det at de andre vokste fra meg? Eller var det at eg vokste fra dem? Ble vi for ulike? Eller var vi for like? Ka var det eg gjorde galt?

Uansett hvor dere er i verden, mine "gamle venner", vit det at dere har gjort ufattelig mye bra for meg, og har gitt meg mange gleder i livet. Selv om vi ikkje har kontakt lenger, så tenker eg på dere, hver bidige dag.  Om dere skulle føle lysten, så har eg samme nummer som alltid, og er fortsatt tilsnakkendes 24/7.

Eg savner deg...