Soulmates

Det var fredag 4 november 2005. Været var fint, og venninna mi hadde bursdag. Ho ble 19 år.Vi kjøpte ett toastjern i gave og arrangsjerte grillfest på kvelden.  Vi var en hel gjeng rundt ett bål nede ved bryggene i Mosjøen og vi kosa oss heftig før vi dro videre på byen. Eg endte opp med ett realt blåmerke og Robert Post plata den kvelden. Men det beste av alt, var at eg fikk deg.



I dag fyller den samme jenta 29. Været er fint. Eg får ikkje vert med på bursdagsfesten hennes,så i år får ho ikkje noe toastjern fra meg. Vi er på hver vår  ende av landet, men selv om vi er fra hverandre geografisk, så veit eg akkuratt kor eg har ho. Det er faktisk slik med bestevenner. Vi prater ikkje sammen på telefonen hver dag, men når vi først har tid,så blir det gjerne en stund. Vi veit det meste om hverandre, men klare fortsatt å overraske. Og uansett hvor krise livet er,så veit vi at vi har hverandre.

Min venninne har vert en støtte i mine mindre stolte øyeblikk. Ho har tørka tårer, laget mat til meg når eg har vert blakk, hentet meg på byen om ting har gått galt, støtta meg i mine dårlige valg,dytta meg inn i prøverom på klesbutikkene, snakket meg ut av panikkannfall, og holdt håret mitt når eg har spydd.

Hun har også vert ved min side i mine beste øyeblikk. Hun bar min førstefødte til døpefontenen, hun var på vinnerlaget da vi hadde quiz i bryllupet, vi var sammen på vår første og andre Metallica konsert (både foran og bak scenen), vi har ledd på oss såre kinn og magekramper, vi har sett sære filmer sammen, danset av oss skoa til all mulig musikk, vi har drukket så uendelig mye kaffe ilag og vi klarer alltid å finne de gode eventyrene.

Eg håper eg får være med deg på veien videre, du er det mest fantastiske mennesket eg har møtt. Eg løfter herved te-koppen min for deg  en bursdagsskål: Til verdens Beste, måtte du få en super dag, og takk for at eg har fått vere med på veien! Eg glede meg til å se de neste 10 åra! Elsker deg!