Ok, så for å forstå bedre må man ha en inventarsjekk. Mitt pikerom besto hovedsaklig av ymse brennecder, en drøss "Ringenes Herre"plakater og bøker. Det var ivertfall slik eg såg på det. Men når eg og min søster(som var så snill at ho hjalp til med prosjektet eg har utsatt i 13 år) begynnte å kikke litt nærmere, så var det plutselig ett virrvarr av følelser som låg gjemt i skuffer, kroker og kister.
Først var det cdene som skulle til pers. Eg redda ett par som var viktige for meg, men det var noen gigabyte med mp3er som gikk i søppla, blandt anna14 brennecder fra russetiden, ett mangfold festlige merka med "Party 1","Siljes øllfyll 5","fra den festen du veit","Drittcd" (som var horribel og ikkje selvbrent) og klassikeren "veit ikkje ka, men sikkert bra" som besto av 11 Metallica låter. Noken av dei som ble redda var markert "stjelt fra skolekjøkkenet i 7.klasse", den suspekte "Svelekameratene, Oddvar Torsheim og anna tjafs" og "MP3 fra Are og Yngve 2005". Intet mindre enn 2 fullstappa bæreposer med mye gøy og noe luguber musikk, rett i bosset.
Så var det skattekista mi. Der fant eg bursdagskort fra eg var 3år til eg ble 15, inklusivt den bursdagssangen min søster skreiv med melodien til Bjørn Rosenstrøms "Egon. Eg fant brevpapiret eg fikk av min Bestemor, med ett uferdig brev datert 2001, kor eg skriver om kor mye eg gleder meg til å komme på besøk igjen, kor lite eg trives på skolen og kor dårlig eg sover om natta. Dagboka mi låg ulåst og var passe klein lesing, for der andre skribla om den kjekke gutten i klassen og den kule buksa mamman nekta å kjøpe (Oh the horror), så hadde eg laaaaaaaange utgreiinger om filosofiske aspekter av religion, undringer om korfor kommunen ikkje heiv opp noen gatelys i gata eg bodde i (eg hadde trossalt sendt brev om at eg var mørkeredd,så dette burde dei ta tak i snarest!) og kor dum Prinsesse Mette-Marit var som gikk med pels. Alt i skattekista fikk bli.
I skuffene mine fant eg en utgave av "Oliver Twist", en halv pakke bind, komiframasjonsbilder av folk eg ikkje huske navet på, russekort fra 19pilogbue, tomme sigarettpakker, 2 Cosmopolitan blader, brevet fra Grong kommune om at eg fikk tillatelse å fyre opp pyro på skoleturneen, og kronen på verket: Diktet mitt fra 8.klasse om Edvard Grieg! Oppgava var strengt tatt ett essay om en norsk komponist, men NEIDA! Eg sku være kreativ og skrive ett dikt, på nødrim. Det endte opp med latterkrampe på både meg og min søster. Litt tristere lesning var karakterboka mi fra ungdomsskolen. Det begynnte med greie karakterer (tilogmed 3 i gym!), men etter første semester gikk karakterene nedover og nedover. Eg var også den eneste i søskenflokken som fikk NG i orden og oppførsel, og ikkje bare en gang, men ut de siste 2 årene. Karakterboka gikk på dynga, sigarettpakkene,Cosmo og bindene.
Og så var det bokhylla. Mange fotoalbum fra barne/ungdom/videregående skole brakte mange vonde minner til overflaten. Eg heiv faktisk alle sammen, selv om det inneholdt det eneste bilde eg hadde av min far. 12 år med skole, barne og ungdomstid ble slettet (mamma hadde alle de glade bildene av meg i ett anna fotoalbum, så noen eksisterer jo) . Når eg såg over bildene,så kjente eg på at det var en god grunn til at eg har hatt så mange år med terapi. Det er også litt godt at ungene mine ikkje får se perioden eg hadde verdens korteste pannelugg og andre motetabber. Bibelen, litauiske folkedikt, 3 "selvstendig dame i 30 åra i Manhattan på jakt etter mannebein" type bøker, masse "oh sjå kor litterær og smart eg er " diktsamlinger, og anna larv gikk i søppla med fotoalbumene. Samme med pyntegjenstander eg har fått av folk eg ikkje tåler trynet på lenger.
Så på pikerommet er det nå blitt fint. Selv om NOEN av "Ringenes Herre"plakatene mine ikkje eksisterer lengre, så var det i hovedsak dårlige minner som ble forvist fra min lille hule hjemme hos mor. Det som står igjen er masse glade saker, som mamma har fredet inntil eg er voksen nok til å få meg egnet transport og ikkje trenger å ta flyttelasset mitt på nattbussen påtvers av landet.
Eg skjønner jo korfor det har tatt så lang tid å sette igang opprydningen, for det var både flaut, morsomt, vondt og kjipt å måtte gå igjennom alle fasene av livet i en og samme smell. Men det som er godt er å få ut alt det som er husfyll, og ikkje minst de vonde minnene (ikkje at eg noen sinne blir kvitt dem, det er jo fortsatt i hodet mitt, men eg slipper i hverfall å se dem!), og heller sitte igjen med skattene som vil gi deg glede i mange år fremover.
Så (uten å virke heilt hippie) moralen er vel at du må kvitte deg med det vonde for å få plass til det gode, både i hus og sinn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar