I dag fikk eg en smell i trynet da det kom fra en av ungene "Er du lei av å være gammel?Prøv SELVMORD!". Eg ble paff, eg ble sint,eg ble fortvila. "Ka E det du sier?!?!" sa eg forskrekka, litt høyere enn planlagt. "Eg såg det på youtube...." kom det spakt tilbake. Etter litt etterforskning fikk eg vite at etter sangen "Badekaret til Pelle" kom en anna sang som heter "Arne går mot døra" og etter den igjen kom "Selvmord"...(link her: https://www.youtube.com/watch?v=MBCk7IvTTTw)
Først så følte eg meg som tidenes mest elendige mor, som tydeligvis ikkje hadde det spøtt styring på ka ungene satt og såg på når eg har ryggen til. Så kom sinne, over at uskylden deiras ble tatt fra dem i så ung alder, at de skulle få innblikk i en verden håpte dei aldri skulle få innblikk i. Og så, så kom kvalmen, den forjævlige kvalmen som ligger å murre under ett hav av følelser.
Eg såg videoen selv før eg satte meg ned med dem. Joda, den er usmaklig, i verste fall ett eksempel på dårlig humor, men eg synes at det er langt unna festlig. At mine barn har (i alt for ung alder!)sitti og sett på tegefilm der noen kutter pulsårene og henger seg selv, er mer enn eg kan svelge. Etter å ha gitt streng beskjed om at Youtube er off limits og at eg ALDRI skal oppdage at de har sett den videoen igjen eller delt den med andre, snakka eg om alvoret bak det hele. At selvmord er ikkje til å spøke av, man dør faktisk av det. At når en person har det så vondt innvendig at dei ikkje vil leve meir, så er det ingenting positivt. At om dei selv tenker slike tanker når dei blir større så må dem gi beskjed til meg med det samme så eg kan hjelpe. Og så kom tårene. Eg grein og jentene grein, vi klemma kverandre så hardt at det gjorde vondt å puste,vi sa at vi var glade i kverandre, og så lova de på tro og ære å ALDRI se den videoen igjen.
Selvmord er ett tema eg hadde store intensjoner om å ta opp med dem før eller senere. Gjerne via boka "13 reasons why" (eller som en idiotisk oversetter bestemte seg for å kalle den..."13 gode grunner"). For eg synes Hannah Baker er ett godt eksempel på kor viktig det er å snakke om det. For det første, hun er fiktiv. For det andre, det legges vekt på at det sjeldent er en enslig grunn til at noen velger å gi tapt. Grunn nummer 3 er at Hannah gjør det ganske tydlig at det ikkje er en lett utvei. Hannah Baker var ikkje egoistisk, eller feig, ho var ei jente som tok ett vanskelig valg.
Eg såg serien før eg leste boka, og den veien kommer eg til å kjøre det med mine når dei er gammel nok (og eg håper så inderlig at den blir pensum i 10.klasse). For meg føles serien mye mer ekte, den er mer brutal, og den får oss utenforstående til å virkelig føle på steminga på en helt anna måte enn via bøkene. Serien var veldig grafisk, og eg innrømmer gladlig at eg grein, eg brakk meg,eg frøys og eg banntes.
For Hannah Baker kunne like lett vert gutten på bakerste rad, personen i kassa på Rema eller nabokjerringa. Hannah Baker kunne vert sønnen din, kona di eller bestevennen din. Det er ikkje usannsynlig at du i dag har gått forbi noen med arr etter selvskading eller som har vurdert å ta sitt eget liv, det er heller ikkje usannsynlig at noen som leser dette har vert igjennom det samme.
Eg bare håper at dem som trenger det får mer hjelp og støtte enn Hannah Baker...
Link til hjelpetelefon for suicidale og andre som trenger hjelp : https://psykiskhelse.no/hjelpetelefoner-og-nettsteder
torsdag 1. juni 2017
torsdag 27. april 2017
En mors bekjennelser
Eg burde vel ha lagt meg for lengesiden, men da eg sto med tannkosten i hånden litt på midnatt, kom eg på at eg ikkje hadde pakket svømmetøyet til lilletupp. Det er 2,5 timer siden. For svømmetøyet låg sammenknøvla i bunnen av skittentøyskurven...Nå er den på siste 45minuttene i tørketrommelen...
Som forelder skal man ha styring på ting, som foreks svømmetøy, hvilke Pokemon som befinner seg i nærområdet, hvilke bestevenner de liker best denne uken, sangtekstene dem synger på skolen eller kem som har finest hår i My Little Pony (det er Prinsesse Luna forresten). Eg føler at eg henger med på det meste egentlig.
Selvfølgelig skal man ha kontrollen på de små tingene som opptar oss i hverdagen, noe så lite som ett plagg man kun bruker i fuktige omgivelser er viktig å få med seg. For det er jo det foreldre er til for, å få med seg ka som skjer rundt barna sine. Vi skal vite at de har to ca like sokker på,at de ler mer enn de gråter, at de har noen å leke med på skolen og selvfølgelig at de har med seg tingene dei trenger dagen etterpå. Og slike småting skal vi faktisk ha styring på til barna er 50+.
For det som slo meg da den glemte morgendagens svømmetime plutselig dukket opp utifra intet, er at mamma fortsatt minner meg på å stille klokka frem til sommertid, Og ho poengterer om det er sokkepar som er ulike eller mangler en venn når vi er på besøk. Mamma kommer ofte med gode råd selv om eg tror at eg ikkje trenger det (eg trenger som oftest det....) og passer på at eg har med meg paraply om eg skal ut i regnet. Når blir man voksen nok til at mor slipper taket og anntar at du har nogelunde kontroll selv? Og når blir man mor nok til å satse på at man kan slå av autopiloten og la barna fly selv?
Joda, eg vimser jo litt, og har jo skapene fulle av ymse beglemskheter og ting som burde vert glemt for lenge siden, men i natt sitter eg her og tenker dypt over situasjonen mens en badedrakt tørker. En dag vil ikkje håret til Prinsesse Luna bety så mye som sveisen til en eller anna kjendis-smukkas/smukkine (Eg likte håret til James Hetfield..sukk....). En dag vil krangelen mellom vennene vere vanskeligere å ordne opp i. En dag vil eg sikkert glemme noe viktigere enn en badedrakt (som å stille klokka tilbake til vintertid...), og en dag vil sikkert ungene be meg om slutte å blande meg.
Men det vil ALDRI komme en dag der eg slutter å være mor
Som forelder skal man ha styring på ting, som foreks svømmetøy, hvilke Pokemon som befinner seg i nærområdet, hvilke bestevenner de liker best denne uken, sangtekstene dem synger på skolen eller kem som har finest hår i My Little Pony (det er Prinsesse Luna forresten). Eg føler at eg henger med på det meste egentlig.
Selvfølgelig skal man ha kontrollen på de små tingene som opptar oss i hverdagen, noe så lite som ett plagg man kun bruker i fuktige omgivelser er viktig å få med seg. For det er jo det foreldre er til for, å få med seg ka som skjer rundt barna sine. Vi skal vite at de har to ca like sokker på,at de ler mer enn de gråter, at de har noen å leke med på skolen og selvfølgelig at de har med seg tingene dei trenger dagen etterpå. Og slike småting skal vi faktisk ha styring på til barna er 50+.
For det som slo meg da den glemte morgendagens svømmetime plutselig dukket opp utifra intet, er at mamma fortsatt minner meg på å stille klokka frem til sommertid, Og ho poengterer om det er sokkepar som er ulike eller mangler en venn når vi er på besøk. Mamma kommer ofte med gode råd selv om eg tror at eg ikkje trenger det (eg trenger som oftest det....) og passer på at eg har med meg paraply om eg skal ut i regnet. Når blir man voksen nok til at mor slipper taket og anntar at du har nogelunde kontroll selv? Og når blir man mor nok til å satse på at man kan slå av autopiloten og la barna fly selv?
Joda, eg vimser jo litt, og har jo skapene fulle av ymse beglemskheter og ting som burde vert glemt for lenge siden, men i natt sitter eg her og tenker dypt over situasjonen mens en badedrakt tørker. En dag vil ikkje håret til Prinsesse Luna bety så mye som sveisen til en eller anna kjendis-smukkas/smukkine (Eg likte håret til James Hetfield..sukk....). En dag vil krangelen mellom vennene vere vanskeligere å ordne opp i. En dag vil eg sikkert glemme noe viktigere enn en badedrakt (som å stille klokka tilbake til vintertid...), og en dag vil sikkert ungene be meg om slutte å blande meg.
Men det vil ALDRI komme en dag der eg slutter å være mor
lørdag 17. september 2016
The Bucketlist
På lista står det gamle og nye ting. Særlig gammle. Du veit, dei tingene 15 år gamle deg sværga med blod og tårer skulle skje. Som å kline med en kjekk fremmed gjennom hele Joy Division`s "Atmosphere", få en piercing i fjeset, drikke Pina Colada,Manhattan og Sex On The Beach (helst samma kvelden), lage en selv designet kjole,overleve en 2 minutters tickle fight, prøve Ringenes Herre drikkeleken, blåse en halv natt på å ligge på gresset og se på stjernene med en god venninne/kompis... GAH 15 år gamle meg vrir seg i skam over kor lite eg har fått gjort.
Av nyere ting på lista er det å drikke en flaske bobler i ett badekar, danse i en fontene SAMMEN med noen (er så kleint når det hender alene...kremt..), reise utenlands alene, dra på raveparty, vinne mer enn 100 kr på Flaxlodd, sitte på med noen på motorsykkel, hang-gliding, bade etter mørkets frembrudd (redd for hai og andre skummle saker som befinner seg i dype farvann), danse på ett utested uten å bli flau, lære å synge, lære ett instrument, kunne gå i høyhælte sko uten å se ut som en drita full giraff på rulleskøyter, og kunne diske opp en 3-retters middag uten å sette fyr på huset. Er selvfølgelig mye mer fornuftige ting som burde vert med, som å kunne legge opp gardiner UTEN gaffateip, men man kan da ikkje rekke over alt :D
Lista blir vel lengre etter hvert som eg får nye ideer, og eg håper at eg får kryssa ut i vertfall de små tingene. Men det er godt å ha noe å strekke seg etter. Eventyr blir det nok uansett..
https://www.bucketlist.org/
søndag 7. august 2016
Getting back on the horse
I sommer har eg blomstra litt. Eg har vel ikkje hatt en så god periode siden folkehøyskolen. Selv om fjor sommeren la ett godt grunnlag, så har sommeren i år tatt kaka. Eg har gjort ting eg ikkje trodde eg kunne, selvtilliten har vert ok og været har vert konge. Selv om de 3 STORE eg har gjort i sommer er bagateller for andre, så har det vært milepæler i mitt liv.
1.store milepæl : Selv om eg i fjor kom meg i en badedrakt i offentlighet, så var det i ett basseng så langt unna kjentfolk eg kunne komme. I år har eg klart å vise meg i badedrakt lit mer lokalt. Og ikkje bare det, men eg har bada i HAVET! Eg som har holdt meg unna havet helt siden eg såg første Haisommer filmen, har kommet meg uti det store skumle blå! Og det var ingen hvithai der. Ikkje en eneste en faktisk. Det var faktisk ganske digg å finne igjen gleden av å svømme og boltre seg i havet igjen. Det har vert ganske håpløst å være en vestlenning fra ei øy når man har så havskrekk at alle båter mindre enn ekspressbåten til Bergen er "hai-åte" og man er redd for å være for nærme kaia.. Så 10 poeng til meg der.
2.store milepæl : Eg fikk rydda utav pikerommet mitt hjemme hos ho mor. Igjen, en liten blipp i andres liv, men en usannsynlig stor oppgave for meg. Så 10 poeng til for mot nok til å håndtere masse følelser og minner man har holdt lokk på i maaaaaaaaaange år. Men det er ett anna blogginnlegg..
3.store milepæl kom faktisk i dag. Eg ha fortsatt skjelvende hender og et passe heavy adrenalinkick! Mye høyere enn når eg tar de største karusellene på tivoli. Eg har faktisk (sett inn trommevirvel her) hilsa på en 24 år gammel og diger muskelbunt av ett beist som heter Grå, som befant seg på stadion i forbindelse med barnedag. Jentene mine hadde allerede ridd en runde på denne sinnsykt svære hesten, og køen bak meg hopa seg opp med ponniglade frøkner fra 10 år og nedover, som sto i lag med foreldre som heller ville vert i burgerteltet med ett godt måltid og en pils. Og der kom det snikende, sangen til Jack Garratt, som handler om å overraske seg selv. Så kom 18 åringen i meg frem. Eg gikk bort til dama med den hesten som såg stødigst ut, og spurte pent :"Får voksne prøve også?" .
Dette var en dame og en hest vi hadde råka på ved en tidligere anledning, og ho huska godt den nervøse dama som hadde spurt pent om å få klappe hesten litt forsiktig siden hun hadde skikkelig angst for dyret og prøvde å være modig foran ungene som hadde vifta med hendene da de hadde fullført runden sin på hesteryggen rundt parken. Så hun henta en hjelm til meg. Og der slo Engstelig-Silje til. Eg hilsa leeeeenge på hesten først, bare for å bli litt kompis. Dama fortalte at denne hesten var brukt ofte av nervøse mennesker, så Grå skjønte godt hva eg tenkte. Eg tror ikkje Grå hadde anelse om stresset eg følte på.
Køen av unge håpefulle og sure foreldre hopa seg opp. Og ser sto eg som ett naut, helt på gråten. Jentene mine kom med tilrop som "Heia mamma!" og "Dette klarer du mamma!". Eg prøvde å trekke meg, men dama sa at eg burde i det minste komme oppå hesten. Så med ene foten i stigbøylen og 6 forsøk, så kom hun på at stigbøylen var vel litt høy for meg, siden det var meninga at ungene skulle ri på Grå hele dagen. Eg hadde jo selvfølgelig stressa meg opp enda meir av å være "den feite, høye dama som står der å kope og ikkje kommer seg oppå den jævla hesten en gang", for køen ble ikkje mindre eller blidere. Men etter at stigbøylen var moderert til voksen standard, så fikk eg beskjed om å prøve igjen.
Etter litt kløning, ett svisj og litt banning så kom eg meg oppå Grå. Og herre Jesus kor stor en hest faktisk er! Dei er jo gigantiske! Så eg kneip låra sammen, tviholdt rundt halsen på ho og slutta å puste. Frøknen begynnt å rette på korleis eg satt, og bad meg pent om å prøve å slappe av. Vi trengte ikkje gå noen plass, eg kunne bare sitte oppå beistet og se helt dust ut. Men eg var bestemt, hadde eg kommet så langt, så kunne vi ta den helt ut. Så vi subba avgårde, Grå,damen og eg, en liten sirkel utpå plenen. Og fy flate kor gøy-skummelt det var! Eg glemte jo nesten kor redd eg var! Helt til vi stoppa og eg måtte komme meg nedigjen fra dyret. Eg har jo "selektiv høydeskrekk", så høyder som du ikkje dør av om du ramle ned er dei høydene som er skummel (slik som å stå på en stol er ganske skummelt, men å henge oppned fra en 20 meters karusell er helt ok). Men eg kom meg faktisk av hesten med mye mer ynde enn når eg gikk på.
Skjelven og i lykkerus og litt på gråten forlot eg Grå, hesten som eg kom meg opp på. Det var på ingen måte den elegansen Liv Tyler hadde da ho raste over slettene på Asfaloth i Ringenes Herre, men det var en kjempebragd for meg. Kanskje eg bør overraske meg selv litt oftere?
1.store milepæl : Selv om eg i fjor kom meg i en badedrakt i offentlighet, så var det i ett basseng så langt unna kjentfolk eg kunne komme. I år har eg klart å vise meg i badedrakt lit mer lokalt. Og ikkje bare det, men eg har bada i HAVET! Eg som har holdt meg unna havet helt siden eg såg første Haisommer filmen, har kommet meg uti det store skumle blå! Og det var ingen hvithai der. Ikkje en eneste en faktisk. Det var faktisk ganske digg å finne igjen gleden av å svømme og boltre seg i havet igjen. Det har vert ganske håpløst å være en vestlenning fra ei øy når man har så havskrekk at alle båter mindre enn ekspressbåten til Bergen er "hai-åte" og man er redd for å være for nærme kaia.. Så 10 poeng til meg der.
2.store milepæl : Eg fikk rydda utav pikerommet mitt hjemme hos ho mor. Igjen, en liten blipp i andres liv, men en usannsynlig stor oppgave for meg. Så 10 poeng til for mot nok til å håndtere masse følelser og minner man har holdt lokk på i maaaaaaaaaange år. Men det er ett anna blogginnlegg..
3.store milepæl kom faktisk i dag. Eg ha fortsatt skjelvende hender og et passe heavy adrenalinkick! Mye høyere enn når eg tar de største karusellene på tivoli. Eg har faktisk (sett inn trommevirvel her) hilsa på en 24 år gammel og diger muskelbunt av ett beist som heter Grå, som befant seg på stadion i forbindelse med barnedag. Jentene mine hadde allerede ridd en runde på denne sinnsykt svære hesten, og køen bak meg hopa seg opp med ponniglade frøkner fra 10 år og nedover, som sto i lag med foreldre som heller ville vert i burgerteltet med ett godt måltid og en pils. Og der kom det snikende, sangen til Jack Garratt, som handler om å overraske seg selv. Så kom 18 åringen i meg frem. Eg gikk bort til dama med den hesten som såg stødigst ut, og spurte pent :"Får voksne prøve også?" .
Dette var en dame og en hest vi hadde råka på ved en tidligere anledning, og ho huska godt den nervøse dama som hadde spurt pent om å få klappe hesten litt forsiktig siden hun hadde skikkelig angst for dyret og prøvde å være modig foran ungene som hadde vifta med hendene da de hadde fullført runden sin på hesteryggen rundt parken. Så hun henta en hjelm til meg. Og der slo Engstelig-Silje til. Eg hilsa leeeeenge på hesten først, bare for å bli litt kompis. Dama fortalte at denne hesten var brukt ofte av nervøse mennesker, så Grå skjønte godt hva eg tenkte. Eg tror ikkje Grå hadde anelse om stresset eg følte på.
Køen av unge håpefulle og sure foreldre hopa seg opp. Og ser sto eg som ett naut, helt på gråten. Jentene mine kom med tilrop som "Heia mamma!" og "Dette klarer du mamma!". Eg prøvde å trekke meg, men dama sa at eg burde i det minste komme oppå hesten. Så med ene foten i stigbøylen og 6 forsøk, så kom hun på at stigbøylen var vel litt høy for meg, siden det var meninga at ungene skulle ri på Grå hele dagen. Eg hadde jo selvfølgelig stressa meg opp enda meir av å være "den feite, høye dama som står der å kope og ikkje kommer seg oppå den jævla hesten en gang", for køen ble ikkje mindre eller blidere. Men etter at stigbøylen var moderert til voksen standard, så fikk eg beskjed om å prøve igjen.
Etter litt kløning, ett svisj og litt banning så kom eg meg oppå Grå. Og herre Jesus kor stor en hest faktisk er! Dei er jo gigantiske! Så eg kneip låra sammen, tviholdt rundt halsen på ho og slutta å puste. Frøknen begynnt å rette på korleis eg satt, og bad meg pent om å prøve å slappe av. Vi trengte ikkje gå noen plass, eg kunne bare sitte oppå beistet og se helt dust ut. Men eg var bestemt, hadde eg kommet så langt, så kunne vi ta den helt ut. Så vi subba avgårde, Grå,damen og eg, en liten sirkel utpå plenen. Og fy flate kor gøy-skummelt det var! Eg glemte jo nesten kor redd eg var! Helt til vi stoppa og eg måtte komme meg nedigjen fra dyret. Eg har jo "selektiv høydeskrekk", så høyder som du ikkje dør av om du ramle ned er dei høydene som er skummel (slik som å stå på en stol er ganske skummelt, men å henge oppned fra en 20 meters karusell er helt ok). Men eg kom meg faktisk av hesten med mye mer ynde enn når eg gikk på.
Skjelven og i lykkerus og litt på gråten forlot eg Grå, hesten som eg kom meg opp på. Det var på ingen måte den elegansen Liv Tyler hadde da ho raste over slettene på Asfaloth i Ringenes Herre, men det var en kjempebragd for meg. Kanskje eg bør overraske meg selv litt oftere?
onsdag 20. juli 2016
Oppryddning
Eg er ikkje akkuratt kjent for mitt ryddige vesen. Min søster er ganske sikker på at eg er en "Horder", ei som samle på ALT bare fordi (min søster burde kanskje slutte å se så mye på TLC men det er nå så...). Eg er ikkje ei som samle på alt, bare ting som betyr noe for meg. Og eg liker faktisk å ha en ryddig og nyvasket kåk, selv om det tidvis er litt tiltak å få til. Men nok om rotet mitt! Det eg derimot vil fortelle om er kordan det gikk seg til i sommerferien da eg og min kjære søster gjorde ett tappert forsøk å rydde litt på mitt gamle pikerom.
Ok, så for å forstå bedre må man ha en inventarsjekk. Mitt pikerom besto hovedsaklig av ymse brennecder, en drøss "Ringenes Herre"plakater og bøker. Det var ivertfall slik eg såg på det. Men når eg og min søster(som var så snill at ho hjalp til med prosjektet eg har utsatt i 13 år) begynnte å kikke litt nærmere, så var det plutselig ett virrvarr av følelser som låg gjemt i skuffer, kroker og kister.
Først var det cdene som skulle til pers. Eg redda ett par som var viktige for meg, men det var noen gigabyte med mp3er som gikk i søppla, blandt anna14 brennecder fra russetiden, ett mangfold festlige merka med "Party 1","Siljes øllfyll 5","fra den festen du veit","Drittcd" (som var horribel og ikkje selvbrent) og klassikeren "veit ikkje ka, men sikkert bra" som besto av 11 Metallica låter. Noken av dei som ble redda var markert "stjelt fra skolekjøkkenet i 7.klasse", den suspekte "Svelekameratene, Oddvar Torsheim og anna tjafs" og "MP3 fra Are og Yngve 2005". Intet mindre enn 2 fullstappa bæreposer med mye gøy og noe luguber musikk, rett i bosset.
Så var det skattekista mi. Der fant eg bursdagskort fra eg var 3år til eg ble 15, inklusivt den bursdagssangen min søster skreiv med melodien til Bjørn Rosenstrøms "Egon. Eg fant brevpapiret eg fikk av min Bestemor, med ett uferdig brev datert 2001, kor eg skriver om kor mye eg gleder meg til å komme på besøk igjen, kor lite eg trives på skolen og kor dårlig eg sover om natta. Dagboka mi låg ulåst og var passe klein lesing, for der andre skribla om den kjekke gutten i klassen og den kule buksa mamman nekta å kjøpe (Oh the horror), så hadde eg laaaaaaaange utgreiinger om filosofiske aspekter av religion, undringer om korfor kommunen ikkje heiv opp noen gatelys i gata eg bodde i (eg hadde trossalt sendt brev om at eg var mørkeredd,så dette burde dei ta tak i snarest!) og kor dum Prinsesse Mette-Marit var som gikk med pels. Alt i skattekista fikk bli.
I skuffene mine fant eg en utgave av "Oliver Twist", en halv pakke bind, komiframasjonsbilder av folk eg ikkje huske navet på, russekort fra 19pilogbue, tomme sigarettpakker, 2 Cosmopolitan blader, brevet fra Grong kommune om at eg fikk tillatelse å fyre opp pyro på skoleturneen, og kronen på verket: Diktet mitt fra 8.klasse om Edvard Grieg! Oppgava var strengt tatt ett essay om en norsk komponist, men NEIDA! Eg sku være kreativ og skrive ett dikt, på nødrim. Det endte opp med latterkrampe på både meg og min søster. Litt tristere lesning var karakterboka mi fra ungdomsskolen. Det begynnte med greie karakterer (tilogmed 3 i gym!), men etter første semester gikk karakterene nedover og nedover. Eg var også den eneste i søskenflokken som fikk NG i orden og oppførsel, og ikkje bare en gang, men ut de siste 2 årene. Karakterboka gikk på dynga, sigarettpakkene,Cosmo og bindene.
Og så var det bokhylla. Mange fotoalbum fra barne/ungdom/videregående skole brakte mange vonde minner til overflaten. Eg heiv faktisk alle sammen, selv om det inneholdt det eneste bilde eg hadde av min far. 12 år med skole, barne og ungdomstid ble slettet (mamma hadde alle de glade bildene av meg i ett anna fotoalbum, så noen eksisterer jo) . Når eg såg over bildene,så kjente eg på at det var en god grunn til at eg har hatt så mange år med terapi. Det er også litt godt at ungene mine ikkje får se perioden eg hadde verdens korteste pannelugg og andre motetabber. Bibelen, litauiske folkedikt, 3 "selvstendig dame i 30 åra i Manhattan på jakt etter mannebein" type bøker, masse "oh sjå kor litterær og smart eg er " diktsamlinger, og anna larv gikk i søppla med fotoalbumene. Samme med pyntegjenstander eg har fått av folk eg ikkje tåler trynet på lenger.
Så på pikerommet er det nå blitt fint. Selv om NOEN av "Ringenes Herre"plakatene mine ikkje eksisterer lengre, så var det i hovedsak dårlige minner som ble forvist fra min lille hule hjemme hos mor. Det som står igjen er masse glade saker, som mamma har fredet inntil eg er voksen nok til å få meg egnet transport og ikkje trenger å ta flyttelasset mitt på nattbussen påtvers av landet.
Eg skjønner jo korfor det har tatt så lang tid å sette igang opprydningen, for det var både flaut, morsomt, vondt og kjipt å måtte gå igjennom alle fasene av livet i en og samme smell. Men det som er godt er å få ut alt det som er husfyll, og ikkje minst de vonde minnene (ikkje at eg noen sinne blir kvitt dem, det er jo fortsatt i hodet mitt, men eg slipper i hverfall å se dem!), og heller sitte igjen med skattene som vil gi deg glede i mange år fremover.
Så (uten å virke heilt hippie) moralen er vel at du må kvitte deg med det vonde for å få plass til det gode, både i hus og sinn.
Ok, så for å forstå bedre må man ha en inventarsjekk. Mitt pikerom besto hovedsaklig av ymse brennecder, en drøss "Ringenes Herre"plakater og bøker. Det var ivertfall slik eg såg på det. Men når eg og min søster(som var så snill at ho hjalp til med prosjektet eg har utsatt i 13 år) begynnte å kikke litt nærmere, så var det plutselig ett virrvarr av følelser som låg gjemt i skuffer, kroker og kister.
Først var det cdene som skulle til pers. Eg redda ett par som var viktige for meg, men det var noen gigabyte med mp3er som gikk i søppla, blandt anna14 brennecder fra russetiden, ett mangfold festlige merka med "Party 1","Siljes øllfyll 5","fra den festen du veit","Drittcd" (som var horribel og ikkje selvbrent) og klassikeren "veit ikkje ka, men sikkert bra" som besto av 11 Metallica låter. Noken av dei som ble redda var markert "stjelt fra skolekjøkkenet i 7.klasse", den suspekte "Svelekameratene, Oddvar Torsheim og anna tjafs" og "MP3 fra Are og Yngve 2005". Intet mindre enn 2 fullstappa bæreposer med mye gøy og noe luguber musikk, rett i bosset.
Så var det skattekista mi. Der fant eg bursdagskort fra eg var 3år til eg ble 15, inklusivt den bursdagssangen min søster skreiv med melodien til Bjørn Rosenstrøms "Egon. Eg fant brevpapiret eg fikk av min Bestemor, med ett uferdig brev datert 2001, kor eg skriver om kor mye eg gleder meg til å komme på besøk igjen, kor lite eg trives på skolen og kor dårlig eg sover om natta. Dagboka mi låg ulåst og var passe klein lesing, for der andre skribla om den kjekke gutten i klassen og den kule buksa mamman nekta å kjøpe (Oh the horror), så hadde eg laaaaaaaange utgreiinger om filosofiske aspekter av religion, undringer om korfor kommunen ikkje heiv opp noen gatelys i gata eg bodde i (eg hadde trossalt sendt brev om at eg var mørkeredd,så dette burde dei ta tak i snarest!) og kor dum Prinsesse Mette-Marit var som gikk med pels. Alt i skattekista fikk bli.
I skuffene mine fant eg en utgave av "Oliver Twist", en halv pakke bind, komiframasjonsbilder av folk eg ikkje huske navet på, russekort fra 19pilogbue, tomme sigarettpakker, 2 Cosmopolitan blader, brevet fra Grong kommune om at eg fikk tillatelse å fyre opp pyro på skoleturneen, og kronen på verket: Diktet mitt fra 8.klasse om Edvard Grieg! Oppgava var strengt tatt ett essay om en norsk komponist, men NEIDA! Eg sku være kreativ og skrive ett dikt, på nødrim. Det endte opp med latterkrampe på både meg og min søster. Litt tristere lesning var karakterboka mi fra ungdomsskolen. Det begynnte med greie karakterer (tilogmed 3 i gym!), men etter første semester gikk karakterene nedover og nedover. Eg var også den eneste i søskenflokken som fikk NG i orden og oppførsel, og ikkje bare en gang, men ut de siste 2 årene. Karakterboka gikk på dynga, sigarettpakkene,Cosmo og bindene.
Og så var det bokhylla. Mange fotoalbum fra barne/ungdom/videregående skole brakte mange vonde minner til overflaten. Eg heiv faktisk alle sammen, selv om det inneholdt det eneste bilde eg hadde av min far. 12 år med skole, barne og ungdomstid ble slettet (mamma hadde alle de glade bildene av meg i ett anna fotoalbum, så noen eksisterer jo) . Når eg såg over bildene,så kjente eg på at det var en god grunn til at eg har hatt så mange år med terapi. Det er også litt godt at ungene mine ikkje får se perioden eg hadde verdens korteste pannelugg og andre motetabber. Bibelen, litauiske folkedikt, 3 "selvstendig dame i 30 åra i Manhattan på jakt etter mannebein" type bøker, masse "oh sjå kor litterær og smart eg er " diktsamlinger, og anna larv gikk i søppla med fotoalbumene. Samme med pyntegjenstander eg har fått av folk eg ikkje tåler trynet på lenger.
Så på pikerommet er det nå blitt fint. Selv om NOEN av "Ringenes Herre"plakatene mine ikkje eksisterer lengre, så var det i hovedsak dårlige minner som ble forvist fra min lille hule hjemme hos mor. Det som står igjen er masse glade saker, som mamma har fredet inntil eg er voksen nok til å få meg egnet transport og ikkje trenger å ta flyttelasset mitt på nattbussen påtvers av landet.
Eg skjønner jo korfor det har tatt så lang tid å sette igang opprydningen, for det var både flaut, morsomt, vondt og kjipt å måtte gå igjennom alle fasene av livet i en og samme smell. Men det som er godt er å få ut alt det som er husfyll, og ikkje minst de vonde minnene (ikkje at eg noen sinne blir kvitt dem, det er jo fortsatt i hodet mitt, men eg slipper i hverfall å se dem!), og heller sitte igjen med skattene som vil gi deg glede i mange år fremover.
Så (uten å virke heilt hippie) moralen er vel at du må kvitte deg med det vonde for å få plass til det gode, både i hus og sinn.
fredag 13. mai 2016
Ett hjerte kan gå i tusen biter
Lyse farger og mørke, i ett virrvarr, uten fast mønster. Det var en gang ett hjerte, fullt av nydlige farger som en vakker regnbue. Men det var da. Før han dro. Nå er eg alene, og ingenting henger sammen. Barna prøver å muntre meg opp, sier at eg er kul selv om eg ikkje kan fikse alt, men eg føler det ikkje slik. For det spiller ingen rolle, gjør det vel? Når skaden er gjort? Når ting har gått så galt at det ikkje kan rettes opp i?
Hjertet gikk i knas. Sammen med brannmaneten og de 8 fiskene som jentene hadde brukt så lang tid på å pærle. All den jobben dei hadde lagt ned, ødelagt, fordi at eg aldri lærte kunsten med å stryke ting av plast! Mannen i hus får jo det til lett på en plett, men han er hos nerdene sine og gamer, og som huskvinne som både stryker skjorter og duker, så burde jo noen brett med pærler!
Men nå sitter vi her, med knuste hjerter. Og fisker. Og en brannmanet som ser ut som den har vert utsatt for radioaktivt avfall. Mor klarte ikkje oppgava, og må innse at mødre ikkje nødvendig er den som kan alt.Ungene gav beskjed om at fra nå av var dette en pappa-jobb. Heldigvis tilgav dei meg, denne gangen og. Men i morra er det gubbelusken som skal få stryk!
tirsdag 26. april 2016
Blurryface
https://www.youtube.com/watch?v=pXRviuL6vMY
sang til innlegget
Eg er ikkje jenta som går med strak rygg og hevet hode. Eg er ikkje ho som tar ordet først. Eg er ikkje ho som holder blikket og smiler til deg når vi møtes på gata. Eg er heller ikkje ho som ler høyest utenfor husets fire vegger. Hvorfor ikkje?
Utad virke eg kanskje selvsikker, med fargerikt hår og fremadstormende gange, men eg er egentlig kjemperedd for deg. Fargen på håret er for at du skal se på noe annet enn størrelsen min, og farten eg holder er fordi eg har lyst å passere deg fortere enn Flash så du ikkje rekker å se nøyere etter. Eg prøver å jukse, late som at eg er tøffere enn toget, lure mitt eget hode til å tro at eg egentlig er litt kul, men hver gang eg går ut er eg ett nervøst vrak. Hva tenker du når eg haster forbi? Har eg gjordt noe galt? Synes du at eg er rar? Tenker du at eg burde holdt meg hjemme?
Eg er verdensmester til å tro at eg veit ka som foregår oppi hodene til andre mennesker. Eg er såpass selvsentrert at eg er sikker på at du ikkje har bedre ting å gjøre enn å måle meg opp og ned, for å dømme meg som en komplett idiot. Eg har egentlig lyst at du skal synes at eg er litt kul, men eg tør ikkje stoppe opp såpass lenge at du rekker å få en formening. Og slik har eg vert så lenge eg kan huske, for hvordan i all verden kan du like meg? Rare, store, stygge,uintelligente meg?
Egentlig er eg ganske hyggelig når du blir kjent med meg, men om eg slipper deg inn, så er eg konstant redd for å miste deg. Eg tenker at det er bare ett spørsmål om tid før du blir lei av meg, før eg gjør/sier noe feil eller at du og vennene dine har ett veddemål om hvor lenge du holder ut. Eg venter fortsatt på at mannen min skal rope "Aprilsnar!". Tror du det er slitsomt å gå rundt med slike tanker?
Det er slitsomt. Det er tungt. Det er vondt. Å være så skråsikker på at folk tenker det værste om deg hele tiden. Men ka sier det om meg? Om ka eg føler for meg selv? Alt det selvhatet og all den tiden eg bruker på å rakke ned på meg selv er jo lite konstruktivt det og. Det stopper meg i å prøve ting eg har drømt om å gjøre hele livet. Det hindrer meg i å bli kjent med folk. Det hindrer meg i å fullføre alt som kan gjøre meg til en litt bedre versjon av meg selv. Ikkje minst, det ødelegger så mye for dei menneskene eg faktisk har tilegnet meg, for eg klarer ikkje å være meg selv og slappe av rundt dem og stemninga blir preget av det.
Eg har begynt å jobbe med det. Egentlig har eg jobbet med det helt siden eg oppdaget at eg ble faktisk 25 år likevel, en milepæl eg aldri trodde eg sku oppnå, men det er først NÅ eg har vert såpass i vater at eg kan få det til. I April har eg gått i kjole 6 dager på rad. Siden Mars har eg spist frokost hver dag og trent yoga.Fra Februar begynte eg å synge litt igjen (selv om det er inn i kjøkkenskapet når eg vasker opp,så er det en start). Små steg for menneskeheten, gigantiske steg for meg.
Kanskje eg en dag blir såpass grei mot meg selv at du ikkje blir skummel lenger. Veien dit er lang,men eg har begynt å gå den. Håper vi møtes underveis.
Abonner på:
Innlegg (Atom)