Til Ana, Mia og de andre som ikkje ville ha meg med i gjengen.

OBS:  kan trigge! har du ett veldig betent forhold til mat eller sliter med spiseforstyrrelser, vennligst legg ned denne fanen. 
OBS2: Innlegget er ikkje ment for å forhellige spiseforstyrrelser, ei heller å rakke ned på dem som har det. Eg står fast med regelen om at må du si noe i kommentarfeltet, så si noe fint.

I dag har vert en ganske rar dag for meg. 


Det begynte med øyeblikket ei venninne forteller meg om et diett-tips som går på at man skal spise max 300 kalorier om dagen, fordelt over 3 "måltider". Eg sa det rett ut til ho at ho burde vite selv at det er idiotisk (og det visste hun om) og vil bare gjør til at man tuller med forbrenningen og gjør ting verre, mens bakerst i hode mitt er det en liten luring som sier "Fy flate, det er jo egentlig helt genialt!!Korfor har eg ikkje tenkt på det før?". 

Det andre øyeblikket var da min 6 år gamle datter kom hjem fra barnehagen med beskjeden: " ¤#%& sa at eg var stygg og feit..."  Hulken i meg blussa opp men eg prøvde å holde kontrollen. "Hvem faens slags liten møkkaunge er det som sier slikt til MIN datter?!?!" var det som raste gjennom haue mitt, mens eg sa (med mamma-stemme såklart!) sånn ca til Kiddo at gutten det gjaldt var en tulling, at eg kjem til å si i fra til en voksen i morra tidlig for sånt får ingen lov til å si til deg, og at du er nydelig akkurat som du er ..

Og nå sitter eg her og lure på kordan eg skal lose jentene mine gjennom de neste 50 åra, uten at dei detter inn i de samme tankemønstrene og mindreverdighets-kompleksene eg har hatt.

Over alt får man slengt etter seg hvordan man skal se ut og hvordan man oppnår målene sine, enten det er piller, suppe-kurer, "3 sigaretter og 3 glass vann før hvert måltid" planen eller operasjoner. Dette er i full offentlighet. Ingen stenger av Dagbladet fordi dei kom med enda en 5:2 manual eller har annonse for "Slankofort!" rett over tegneseriene. Men det er noen nettsider som jages med kjepp, og det er de sidene som åpenlyst flagger at de går hånd i hånd med sine venner, Ana og Mia.

Eg har ofte sitti på nattestid og gravd meg ned i såkalte Pro-Ana og Pro-Mia sider, hvor folk med ett ganske betent forhold til mat kan sitte i lag og se på bilder av sykelig tynne mennesker og utveksle tips og triks til hvordan man selv kan gå ned i vekt.  Gjeve slagord som "Nothing tastes as good as skinny feels" og "keep calm and beat hunger"  er klassiske eksempler på hvordan kampen mot sulten skal overvinnes. Man må bare ønske det hardt nok,så skal du få se at du blir tynn.

Eg er visst ikkje mottagelig nok for sulten-propaganda, for eg er fortsatt tresifret på vekta, men eg forstår at det er mange andre som bader i slik informasjon og blir regelrett syke av det. Men hvorfor skal vi stenge av deres forum, fjerne hashtags og slette bildene de har lagt ut, og regelrett skubbe dem lenger bort fra samfunnet og lenger ned i skammen? Burde vi ikkje heller tilby dem hjelp? Hat meldinger legges jo ut på nett hele tiden uten at de blir sletta, men kan man da ikkje heller tillate ett "fristed" hvor man ikkje trakker ned på "brukerene", men heller støtter dem med å tillate dem en plass på nettet hvor de kan møte andre som sliter,og gi dem muligheten til å finne ut av livene sine selv?

Spiseforstyrrelser er ikkje bare fysisk, det er i ganske stor grad psykisk. Guttene og jentene som lider av det, vil egentlig bare føle seg vakker dei også, bare at i stedet for sminke og operasjoner,så går det på bekostning av ett basisbehov. Så hvem skal man kjæfte på, de som går ekstrem eller de som trigger deg hele forbanna dagen uansett hvor du snur deg?

Eg håper i vertfall på ett samfunn hvor mine små skal kunne vokse opp og være glad i seg selv, uten å kjenne på hat og stygge bemerkninger på utseende, og at dei veit at dei kan snakke med meg om alt,og at eg vil være der for dem, uansett utfall.

søsken kjærlighet?

Sånn rent biologisk så har eg 3 søsken, en halv største bror, en store bror og en store søster.  Alle 3 har gitt meg oppgittblikket som vist ovenfor mens eg har ledd av noe helt wibbly-wobbly timey-wimey spacy-wacy.. Er det mulig å være så ulik, selv om man har samme far, høyde og fortenner?

Vel, det har seg sånn for min del, at eg og min "hel" storebror har hatt mest likens. I bryllupet mitt blåste han den såkalte "søskendansen" til å prøve å forklare de andre oppgitte gjestene at Skrillex-Frist of the year var veldig oss "fordiat.."  uten at noen av dem var enige i det hele tatt. I dems øyne var det bare støy og bråk og atter en "Silje ting", men han gikk i bresjen og forsvarte det hele, slik storebrorer gjør.

 Da eg kjøpte mitt første album selv i min barndom, så var det Aqua-Aquarium, fordi eg ikkje visste bedre. Da min storebror senere kom hjem med Metallica-The black Album, og Rage Against the Machine, så skjønte eg at eg hadde tatt helt feil musikkmessig. Og sammen vokste vi via musikken. Eg påvirka han til å like Rammstein og Dimmu Borgir,han gav meg Smashing Pumkins,Blumchen  og Faithless. Det var lite eg syntes var bedre enn å sitte på hans rom og høre på musikk, foruten å sitte på hans rom og se han spille Doom, Quake, Dune eller Age of Emipres, (selv om det ble noen traumer via Phantasmagoria og andre skumle spill). Han var den broren de fleste av mine venninner hadde en crush på(og noen av mine nye har ett godt øye til) , men har vert for opptatt med å være bror min til å legge merke til det.

Søsteren derimot, ho klipte sund Barbie dukkene mine, og hang de i trappa fra halsen, eller gav meg en real blåveis fordi eg ikkje hadde memorisert  alle hunderasene ho hadde pekt ut. Derimot var hun knall på å lese "Onkel Remus" da eg ikkje fikk sove, og ho bygde mang en hytte med meg. Tålmodigheten hennes var ikkje nødvendigvis hennes største styrke, men uansett var hun med på å danse Riverdance eller synge med på "The Ballad of Bilbo Baggins", rett og slett fordi det var min greie. Selv om mange av mine kompiser har sikla etter ho, har ho vert for opptatt til å være min søster enn å legge merke til de lange blikkene.

Mens bruttern viste meg gromfilmer som Star Wars, Snatch,The Rock og X-Men, så var søstern mer ivrig på at eg skulle like alt med Bruce Willis eller schæferhunder. At eg likte Star Trek og Babylon 5, turte eg nesten ikkje si høyt en gang. Musikksmak hadde søstern i vertfall ikkje, da det gikk i atter en Bruce, eller Doctor Bombay. Men uansett, så satt ho der i lag med meg og Picard og Worf, eller Pasific Blue og en vannmelon, og kunne til nøds høre en sang av Ozzy, fordi det var min greie.

Ved de senere årene har det skjedd noe skummelt. Medan Bruttern har blitt familiefar deluxe og ute av stand til å holde tritt med meg verken musikkmessig eller filmatisk, så har Syrran plutselig begynt å høre litt på meg. Hunger Games, Ringenes Herre og  min type musikk er plutselig helt i orden, da ho tidligere ga meg strengeblikket da eg åpna glippa i hele tatt. Det er rart, men litt godt og.

At dere overlevde å ta meg med på countryfestival og spilte heavy joik hele turen fordi eg HATE hestejazz, sier litt om tålmodigheten dere har hatt ovenfor meg. Eg er meget glad for det kompromisset. At dere dro på med "Hei Reidar" når dere dumpet meg i Mosjøen uten ar eg kjente en sjel og sto fyllesyk med en halvtygd vaffel i kjæften , er helt fantastisk. Ikkje minst det at eg fikk en ny bror da eg kom heim igjen fra Mosjøen etter en laaaang biltur med  "Hei Reidar" atter en gang.  Og at dere alle 3 venta tålmodig da eg sto fast i lyskrysset,10 minutter  for sent til eget bryllup, men sneipen i kjæften, kjolen på skjeiva og Beastie Boys-Sabotage på øret og deretter fulgte meg til alters med ungene på slep på vår store dag, er eg evig takknemlig for.

Eg sier det alt for sjeldent, men Kenneth, Arild og Tonje, eg er super glade i dere. Takk for at dere er mine storesøsken.

Om du ikkje har noe fint å si, så kan du egentlig holde det for deg selv.

Min yngste frøken kom med en gladnyhet når ho pusset tennene sine. Helt uten forvarsel sa hun:" Å mamma, det er så gøy å bæsje, for da kan æ se ka som kjem utav kroppen min!". Tenk det da, om eg under neste søndagsmiddag  kan si " Kan du sende meg brokkolien? Eg likar bæsj-konsistensen på eg får av grønnsaker!".

Nei, for sånt sier man bare ikkje! Folkeskikk kalles det. Vi har blitt lært opp at enkelte ting passer seg ikke i alle sammenhenger, ei heller for alle ører. Det er en grunn til at eg ikkje har ringt mor mi for å fortelle om vibrator-innkjøpet mitt som var "helt krise, for den bråker mer enn en gjennomsnittlig didgeridoo!" .Slike ting kan eg derimot ta opp med en god venninne uten at det koster meg en kalori. Kontekst og mottagere er fint å tenke over. Men nå skreiv eg det på nett, så da er det helt greit,eller?

"Æsj det er så stygt med feite jenter altså!", "Ho der var bare skinn og bein, det er så hæsli det!",  "Damer med six-pack e såååå disgusting altså!", "Se ho som går i tank-topp med grevinne-heng da, urk!" er helt vanlige kommentarer om jenter på Internett, men om eg går opp til ei jente på gata og sier noe sånt direkte til ho, da er det ikkje kult lenger. Men hvorfor i all verden er man "nødt" til å skrive sånt på nett i det hele tatt? Jo, fordi man KAN!Kan man ikkje tone ned grovheten litt, for om du tenker på det, hadde det egentlig vert så kjekt om noen sa slikt om deg?

I kommentarfeltene på Internett kan man lire fra seg de jævligste utsagn. At noen er "homo i hue" , "mammapuler" eller "en fuckings neger"  er dessverre helt vanlig ute på nettet. "Jaha ja.. " tenker du vel, mens du leser nettavisen i fanen ved-siden av, hvorpå ordene "KNIVDREPT" og "PUPPEDRAMA" skriker mot deg, med blod,gørr og nakenkropper som illustrasjonsfoto, for hvem bryr seg vel egentlig. Dette har jo blitt "normalen" på nettet i dag, det som skjer i "virkeligheten" er fortsatt
viktigere enn det som skjer på skjermen.  Hadde du derimot lirt fra deg slike kommentarer på kaffedate med vennene dine, så hadde du fått stygge blikk, kanskje til og med en knyttneve midt på kjæften.

Eg synes personlig at det hadde vert helt fortjent med fik på lanken, for eg liker ytringsfriheten min med en dose folkeskikk.