Foreldre-angsten

For en tid tilbake var det en trend at alle foreldre skulle være perfekt. Dei skulle gå lange turer i skogen, ha støvfritt hus, leke og lære med barna hele dagen og  bake cupcakes annen hver dag. I dag er det derimot blitt ett "foreldreopprør" (i følge landets hovedaviser ihvertfall). Nå er det Grandis foran tven, oppvask på benken, man har lov til å synes at interaksjon med barna er gørrkjedelig og blåse en hel søndag med Disney-film maraton som er greia.  Hva er korrekt?

Eg kan helt ærlig si at eg ikkje føler meg som en god forelder hele tiden. Oppe i hodet mitt har en store planer om strøken kåk, hjemmebakte brød og store eventyr, men i virkeligheten så er det langt unna. Noe kan skyldes på diagnosen min, noe kan skyldes på modenhet, og en bitteliten bit skyldes resurser.

Det å være ei fantastisk mamma når man enten er helt i kjelleren eller helt i taket, er vanskelig. Etter 6 års terapi og nå medisiner har klart å fjerne noen av problemene, men selvfølgelig er det ikkje 100%. Planlegging er for eksempel noe av det eg ikkje mestrer særlig godt. Eg gikk tom for medisiner på tirsdag, og det gjorde uheldigvis apoteket også. Så i stedet for å ha skapene fulle av medisinene som holdt meg i sjakk og lar meg sove godt om natten, har eg nå sovet 9 timer siden tirsdags morgen og vært ganske ustabil i humøret.

Men på tross av det, har eg pressa meg sjøl til å gjøre så godt eg kan.  Eg har laga mat, smurt dem med solkrem,levert dei i barnehagen, henta dei rett etter jobb, prata, lekt, trøstet og gjort genuine forsøk på å ha det "normalt". Ungene har for lengst forstått at mammsen er litt rar,og eg er helt enig.  Det er verken pedagogisk korrekt eller trendy, men det er ett tappert forsøk og det kommer fra hjertet.

Den sureste brikken i puslespillet er resurser. Verken eg eller mannen har bil eller gjennomført kjøreopplæring, og man kommer seg verken til fjells eller til de gode fiskeplassene med "Pyroteknisk Sertfikat" (som gikk ut i 2011)  i lommeboka. Ting som sirkus, kino og opplevelsessenter har det vert lite av, da økonomien ikkje har vert optimal. Kreativitet er derimot noe vi har hatt glede av, så telt-tur i stua, eventyr i skogen og piknik i parken har det vert mye av. Men man føler jo selvfølgelig som forelder at man skal kunne gi barna sine hele verden + en bit at Månen, og helst ha muligheten til å kunne gjøre det når som helst.

Selvfølgelig er det bittert å dra ungene gjennom alt slags vær for å komme frem til barnehage\butikk\turområde, men heldigvis har dei forstått at det "bare er sånn", og har slått seg til ro med muskler i beina i stedet for komfort. Vi drar heller i gang en sang eller ser på ting underveis, og prøver å gjøre det litt kos i vertfall.

Når det kommer til modenhet, så har det gått fra helt krise til ganske ok. Eg var en vimsete student på 20 år da beskjeden "Du har termin om 5 uker, ikkje 6-7 måneder.." slo meg i bakken. Eg hadde i utgangspunktet ingen erfaring med barn i det hele tatt, og eg hadde aldri tenkt tanken på å produsere noen selv. Eg husker godt at eg og ei venninne satt på sykehuset med ei rød rosin pakka inn i noen tepper og ingen av oss skjønte helt hva dette vesenet var eller hvordan i alle dager det fungerte. I det øyeblikket var barn en sak for Mulder and Scully, for den lille bylten kunne like godt vært grønn,slimete og ramlet ned fra nattehimmelen. Eg var redd, stressa og sinnssykt forvirra.

 Om vi spoler til nå-tid, så har ett blitt til to barn og  dæven ta, eg er fremdeles redd, stressa og sinnssykt forvirra. At ho som er så lite glad i unger på generell basis og hadde nix kunnskap om barn, har blitt så glad i dei to små trollene og prestert å holdt dem i live frem til skolealder, er egentlig en bragd i seg selv.

 Så hva ER rett? Perfeksjonistas, curlingforeldre eller laidback parenting? Søte barnebilder på Instagram, baby-yoga eller ingen av delene?

Spiller ingen rolle. Så lenge du prøver så godt du kan, har fine øyeblikk sammen, er glad i  og glad med han\ho\dei, og klare å holde kiddo i live til de flytter hjemmefra, så har du gjort noe rett.