Tenk deg følgende : du er mellom 16 og 50,litt skolelei, litt eventyrlysten. Kanskje du vil bort fra ditt gamle miljø i en periode. Kanskje du ikkje har en god vennegjeng. Kanskje du ønsker å ha ett år hjemmefra for å vise mor og far at du er selvstendig. Kanskje du har ett brennende ønske om ett friår til å bruke på noe du virkelig liker.
Folkehøyskole kan gi deg dei erfaringene du trenger. Du kan få ett år til selvutvikling, selvstendighetstrening, nye venner, miljøbytte, læringsglede OG du kan dyrke din lidenskap! Kor kult er ikkje det fra en skal fra 1 til 10?
Det er faktisk en 11! Uten tvil!
Sommeren 2005 gikk som følgende: eg var engstelig og spent. Eg hadde takka ja til ett år på folkehøyskole, på tvers av landet, uten å kjenne noen på miiiiiiiiiiiiiils avstand. Eg pakka sakene mine samme ettermiddag som eg skulle reise, fikk min bror til å kjøre meg hele natten lang og sammen med han og min søster tok vi oss en kveld på byn for å se hvor i alledager eg skulle oppholde meg de neste 9 månedene.
Litt hangover, sosialangst på høygir og stressa til tusen, ble eg dumpet i en skolegård og kjørt i fra. Eg babla som en idiot i tapre forsøk for å bli kjent med noen, eg huska ikkje navnet på ei sjel eg hadde hilsa på og hadde ikkje snøring på hvem eg faktisk skulle gå i klasse med. At noen i hele tatt snakka til meg resten av skoleåret var nesten ett under. Lite visste eg at eg hadde hilset på de menneskene som skulle ta del i det beste året i mitt liv.
Eg kommer til å måtte bruke opp tastaturet for å fortelle hele historien, så eg skal ikkje prøve en gang, men kan ta en liten oppsummering. Eg fikk meg venna for livet, fikk spille i ett "rølpeband", var på turne, bestillte nødpass på egenhånd, lærte viktigheten tålmodighet, drakk mye kaffe, lo så eg grein, fikk lov til å blåse flammer, var med på gøyale fester, fekta med sverd i måneskinn, men beste av alt: eg lærte at eg kan, at folk liker meg som eg er og livet har mye å by på.
Faget du fordyper deg i er kanskje ikkje det du ender opp å jobbe med (selv om eg lærte at eg fremdels vil jobbe med det når eg blir stor!), alle du møter vil ikkje nødvendigvis være bestevennene dine om 10 år (selv om noen av mine er det!), det vil være dager hvor du møter motgang og kanskje tenker på å reise hjem (tusen tusen takk til min fantastiske lærer som snakka meg fra det!).
At det er verdt å investere 9 måneder på fantastiske opplevelser, plenty med selvutvikling, flotte folk og mye lærdom , burde det ikkje være noen tvil om!
Eg veit i vertfall at en stor del av mitt hjerte ligger igjen på en bakketopp i Mosjøen, og at det er mangemange mennesker som eg møtte der som eg er kjempeglad i 9 år senere. Den nervøse jenta som sto der og skalv en varm augustdag, har ivertfall ikkje angret på sitt år på Folkehøyskole.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar