Ok da, så er ikkje akkuratt tenårene så inderlig mye å skryte av. Man har nok av krav når man er ungdom, i tillegg til at man skal finne seg selv. Lekser, fritidsaktiviteter, usikkerhet, hormoner, 15 forelskelser samtidig og hver dag oppstår en ny livskrise. Men (i de fleste tilfeller) så har man en trygg ramme rundt det hele. Man har (i de fleste tilfeller) muligheten til å spørre en voksen, man har foreldre som setter grenser, venner som har de samme utfordringene. Og (i de fleste tilfeller) så bor man under ett tak hvor strømregningen ikkje er ditt problem, kjøleskapet fylles på magisk vis når mor eller far kommer hjem ,bensinpenger og årsavgift er ett fremmedord.
Voksenlivet er oppskrytt! Man blir ikkje lykkelig av at stua di ser ut som en Ikea-katalog eller at begge sokkene er like. Det å kunne stå i kø på polet uten å bli spurt om legg, spise taco til middag to dager på rad uten at muttern klager på mangel av fisk og grønnsaker, eller å kunne være ute så lenge man vil er faktisk ikkje så stas som man hadde forestillet seg. Likevel har man blåst bort mange timer av ungdomstiden på å glede seg til å "gjøre som man vil" og "ha friheten til å bestemme over seg selv".
I bytte mot en neve frihet fikk man en bøtte med andre bekymringer. Har eg tjent nok til å fylle kjøleskapet denne måneden også, etter at strøm og husleige er betalt? Har eg lagt av nok i pensjonssparing til å kunne bli 111 år? Kommer ungene til å huske å se seg om 3 ganger før dem krysser gata? Har eg huska å forsikre Hardanger-bestikket i tilfelle innbrudd?
Og i tillegg til bekymringene ramla det ett fjell med ansvar i hodet på deg. Klesvask, oppvask, husvask, bilvask! Penger inn, penger ut, penger spart, penger tapt! Mine barn, dine barn, våres barn, naboens barn,og barnebarn! Mitt arbeid, min partners arbeid, samarbeid,skolearbeid! Pass inn, pass opp, pass på! Blah blah blaaaaaaaarrrrrrrrrg(sett inn kjedelig-sjokk her)! Du skjønner greia..
Det sureste med å være voksen, er at alt som før var lek og morro, er nå ett slit. Skal man ta seg en kveld på byen foreeksempel, så må det først planlegges i god tid (særlig om man må ha barnepass) fordi folk er så innmari travel, man må hele tiden tenke konsekvenser (tenk om sjefen min ser meg i denne utringningen, hva om vi ikkje får taxi hjem når eg går i høye hæler, hvordan skal eg unngå å bli så full at eg gjør noe dumt (men alikevel drikke like mye som de andre),osv. Det blir en helgajobb å gå ut i stedet for en koselig sammenkomst
Forventningene om å kunne holde en "fornuftig" samtale blir også forhøyet etter den skumle femogtyve. Kaffeslaberas går med på å diskutere renter på boliglån, krigen i Huttiheitastad, klimaendringer og skoene til ei eller anna kjendissnelle. Dem du jobber i lag med bryr seg fint lite om hvem som er kulest av Magneto og Xavier. Og det er ganske upopulert å ikkje følger med på powerpoint presentasjoner fordi du har en halv "Beavis and Butthead" episode som ruller over hjernebarken. Alt som er spontant og lite gjennomtenkt er fyfy.
Vi har alle godt av å slippe oss litt løs en gang i blandt, ta oss en pause fra maset og være mer leken, så med dette vil eg ta tilbake litt av de årene eg kasta bort på å ønske meg voksenlivet. Eg vil beholde retten til hoppe i søledammer, synge falskt i dusjen, glemme tiden når eg spiller playstation, gå med ulike sokker og dagdrømme.! Eg kan godt være voksen når eg må, Voksen-Silje kan være superhelten som kommer til unnsetning ved behov, men ikkje døm meg for at eg beholder litt av barnet i meg.
“As a child I assumed that when I reached adulthood, I would have grown-up thoughts.”
― David Sedaris, Let's Explore Diabetes with Owls
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar