Eg håpte at medisinering mot Bi-polar lidelse skulle være en "quick-fix", at noen tralala piller skulle komprimere temperamentet mitt og på ett blunk gjøre alt bedre. Nå har eg stått i det i ett halvt år, og prøvd å klore meg igjennom bivirkninger og kjedsomhet, men eg kjenner at det blir vanskeligere og vanskeligere å svelge unna medikamentene.
Lista over bivirkningene på de 3 medikamentene eg tar er lange som ett vondt år. Heldigvis får man jo ikkje alle, men når dem man faktisk får blir sittende som en verkebyll i hodet, er det verdt det lenger? Eg blir gående og gruble mye på det, "bagateller" som at eg gjesper mer enn vanlig,at eg er trøttere og mer sliten, til de større problemene som at eg går raskt opp i vekt, eg ikkje får til å gråte, eg sliter veldig med å stå opp om morningen og at sex-lysten er forsvunnet.
Men på den andre siden så ser eg alle dei positive tingene også, som at humøret er mer stabilt, at eg faktisk sover om natten, at angstanfallene nesten er utslettet og at forholdet mellom meg,mann og barn er bedre enn på lenge (mye fordi at eg er mer stabil).
Det som bekymrer meg mest er at det kjennes ut som at selve gnisten i meg har sluknet. Eg blir ikkje like ivrig som før, eg har ikkje samme glede av ting som før, det er regelrett noe som mangler. Ærlig talt så jukser eg litt med medisinene, tar meg en "liten ferie" noen ganger, bare for å kjenne kor godt det er å sitte oppe i 48 timer i strekk og være superglad, kreativ, energisk og hyper, men når man må ta tilbake den medisinerte hverdagen så blir kurven litt brattere for hver gang.
Det er for mye av meg som mangler når medisinene slår inn, til at eg vil klare å holde meg medisinert livet ut. Heldigvis er eg ganske fersk enda, og eg har mange typer medisiner å prøve ut enda, så det kan godt være at eg finner noe som funker litt er optimalt. Eg har også ett halvårs kurs på Bi-polar skolen som eg skal igjennom før sommern, så er jo gode mulighet å lære noen triks der.
Akkurat nå er det bare å holde ut til over nyttår, og ta en ny vurdering da. Så beklager om eg er tregere enn sirup og litt vanskelig å komme innpå, eg jobber med saken. Eg må bare finne igjen det som mangler
mandag 24. november 2014
lørdag 4. oktober 2014
Kjære Mobbere
Om du føler deg truffet fordi det er eg som skriver innlegget, så beklager eg det, for dette innlegget er ikkje myntet på deg alene. Dette er til dere som gjorde at venninna mi sliter med mindreverdighets komplekser og har vert igjennom mange destruktive forhold fordi ho bare aksepterte den "kjærligheten" dere fortalte henne at ho var verdt. Dette er til dere som er årsaken til at kompisen min sitter med store arr på underarmene etter mange års selvskading og som nå tar medisiner for å få sove. Dette er til dere som trua mannen min med juling da han vokste opp, og spesielt til dere som gav han juling. Og litt er det til dere som gjorde skolehverdagen min til ett helvete.
Eg forstår at dere synes at det var lett å ta oss. Vi var litt annerledes enn dere. Vi hadde kropper som var "rare", interesser som var "spesielle" eller så hadde ikkje foreldrene våre råd til alt som var nyeste mote. Det var sikkert mange flere grunner til at vi ble dem som kunne spyttes på, bankes opp, ropes etter. Om dere fikk sove godt om natten fordi dere var høyest på rangstigen, så vit at vi sov dårlig. Dere kunne glede dere til vinteren, mens vi var redd for snø i skolesekken, lua og trusa, eller snøballer fylt med stein. Dere kunne glede dere til sommeren, mens vi var redde for å dra på stranden fordi vi hadde lært av dere at vi såg feil ut. Dere gledet dere over den første forelskelsen, mens vi måtte holde den skjult, ellers ville det bli enda en ydmykelse når dere ropte navnet høyt i skolegården og lagde ondskapsfulle rykter. Dere hadde mange flotte øyeblikk som for oss var ett mareritt.
I dag har dere sikkert gått videre i livet. Eg tviler vel på at dere ofrer oss en tanke i den travle hverdagen deres. Men vi tenker på dere. Alt for ofte. Noen av oss sliter med å handle mat, i frykt for at en av dere skal stå bak oss i kassen og dømme handlekurven vår. Noen av oss får angst av å gå inn i klesbutikker, i tilfelle at du er ekspeditøren. Noen av oss er redd, hver forbanna dag, fordi du kan stå bak neste hjørne. Helvete heller, noen av oss klarte ikkje presset mer og har forlatt denne verden fordi at du ikkje klarte å holde meningene dine for deg selv! Og dere har kanskje glemt oss, glemt det vonde dere sa og det vonde dere gjorde.
Kanskje du har en sønn eller datter som er på skolen, kanskje en nevø eller niese, eller barnet til en venn av deg som du er glad i. Hvordan ville du følt det om det barnet var redd for å gå på skolen, fordi noen på død og liv måtte være slem for å selv føle seg vel? Synes du at det er godt å kjenne på den redselen , at noen du er glad i har det fælt, hver bidige dag, fordi at noen andre ikkje finner det i seg å være snill? Eg håper for din skyld at du slipper det, for foreldrene våres måtte bære den vonde klumpen i magen, den jævlig tunge følelsen av å vite at barnet ditt blir plaget og du ikkje kan beskytte dem til en hver tid. Eg ønsker ingen så vondt, selv ikkje du og dine.
Eg skal klare å tilgi, men eg kommer ikkje til å glemme, det har du satt for dype spor til.
Og til dere som ble\blir mobbet:
Kjære søte deg! Du er fantastisk! På tross av alt,så er du her enda og det betyr kjempemye for mange!
Hver dag du står opp, er et gigantisk FUCK YOU! til den\dem som mobber\mobbet deg. Fortsett å stå opp! Eg vil ikkje lyge til deg og si at en dag blir alt så forferdelig mye bedre, for det er ikkje sånn for alle. Men så lenge du fortsetter å kjempe, så er det håp, og håpet kan ingen ta fra deg. Eg veit det er grusomt vanskelig å gå i evig motvind, og eg skal ikkje si at det er i motbakke du blir sterkere, Gud er glad i deg også. eller at karma kommer til å veie opp for all dritten du har vert igjennom, for det er ikkje det du trenger å høre.
Det er derimot skal si deg, er at du er utrolig. Rett og slett utrolig! Av alle mulige sammensetninger i vårt univers, så ble DU til, og det er faen meg en bragd i seg selv! Ikkje la andre sette standarden for hva du er verdt, for du er verdt så uendelig mye mer! Hver dag du åpner øynene dine er en seier, la hver dag bli en ny rekord, enn om bare for å provosere dem som er ekkel mot deg med å fortsette å puste!
Eg heier på deg, og håper med hele mitt hjerte at du kommer deg igjennom det! Du fortjener en lykkelig i alle sine dager, men den får du aldri om du gir opp! Stå på vennen min, vis dem hva du er laget av! Eg har kanskje ikkje møtt deg enda, og kanskje vi aldri ses, men vit at eg er forferdelig glad i DEG ! Så kom igjen, kjemp litt til, be om hjelp, du klarer det! Og masse lykke til, det trenger du.
Eg forstår at dere synes at det var lett å ta oss. Vi var litt annerledes enn dere. Vi hadde kropper som var "rare", interesser som var "spesielle" eller så hadde ikkje foreldrene våre råd til alt som var nyeste mote. Det var sikkert mange flere grunner til at vi ble dem som kunne spyttes på, bankes opp, ropes etter. Om dere fikk sove godt om natten fordi dere var høyest på rangstigen, så vit at vi sov dårlig. Dere kunne glede dere til vinteren, mens vi var redd for snø i skolesekken, lua og trusa, eller snøballer fylt med stein. Dere kunne glede dere til sommeren, mens vi var redde for å dra på stranden fordi vi hadde lært av dere at vi såg feil ut. Dere gledet dere over den første forelskelsen, mens vi måtte holde den skjult, ellers ville det bli enda en ydmykelse når dere ropte navnet høyt i skolegården og lagde ondskapsfulle rykter. Dere hadde mange flotte øyeblikk som for oss var ett mareritt.
I dag har dere sikkert gått videre i livet. Eg tviler vel på at dere ofrer oss en tanke i den travle hverdagen deres. Men vi tenker på dere. Alt for ofte. Noen av oss sliter med å handle mat, i frykt for at en av dere skal stå bak oss i kassen og dømme handlekurven vår. Noen av oss får angst av å gå inn i klesbutikker, i tilfelle at du er ekspeditøren. Noen av oss er redd, hver forbanna dag, fordi du kan stå bak neste hjørne. Helvete heller, noen av oss klarte ikkje presset mer og har forlatt denne verden fordi at du ikkje klarte å holde meningene dine for deg selv! Og dere har kanskje glemt oss, glemt det vonde dere sa og det vonde dere gjorde.
Kanskje du har en sønn eller datter som er på skolen, kanskje en nevø eller niese, eller barnet til en venn av deg som du er glad i. Hvordan ville du følt det om det barnet var redd for å gå på skolen, fordi noen på død og liv måtte være slem for å selv føle seg vel? Synes du at det er godt å kjenne på den redselen , at noen du er glad i har det fælt, hver bidige dag, fordi at noen andre ikkje finner det i seg å være snill? Eg håper for din skyld at du slipper det, for foreldrene våres måtte bære den vonde klumpen i magen, den jævlig tunge følelsen av å vite at barnet ditt blir plaget og du ikkje kan beskytte dem til en hver tid. Eg ønsker ingen så vondt, selv ikkje du og dine.
Eg skal klare å tilgi, men eg kommer ikkje til å glemme, det har du satt for dype spor til.
Og til dere som ble\blir mobbet:
Kjære søte deg! Du er fantastisk! På tross av alt,så er du her enda og det betyr kjempemye for mange!
Hver dag du står opp, er et gigantisk FUCK YOU! til den\dem som mobber\mobbet deg. Fortsett å stå opp! Eg vil ikkje lyge til deg og si at en dag blir alt så forferdelig mye bedre, for det er ikkje sånn for alle. Men så lenge du fortsetter å kjempe, så er det håp, og håpet kan ingen ta fra deg. Eg veit det er grusomt vanskelig å gå i evig motvind, og eg skal ikkje si at det er i motbakke du blir sterkere, Gud er glad i deg også. eller at karma kommer til å veie opp for all dritten du har vert igjennom, for det er ikkje det du trenger å høre.
Det er derimot skal si deg, er at du er utrolig. Rett og slett utrolig! Av alle mulige sammensetninger i vårt univers, så ble DU til, og det er faen meg en bragd i seg selv! Ikkje la andre sette standarden for hva du er verdt, for du er verdt så uendelig mye mer! Hver dag du åpner øynene dine er en seier, la hver dag bli en ny rekord, enn om bare for å provosere dem som er ekkel mot deg med å fortsette å puste!
Eg heier på deg, og håper med hele mitt hjerte at du kommer deg igjennom det! Du fortjener en lykkelig i alle sine dager, men den får du aldri om du gir opp! Stå på vennen min, vis dem hva du er laget av! Eg har kanskje ikkje møtt deg enda, og kanskje vi aldri ses, men vit at eg er forferdelig glad i DEG ! Så kom igjen, kjemp litt til, be om hjelp, du klarer det! Og masse lykke til, det trenger du.
søndag 28. september 2014
Å være passelig nok
Hva er egentlig passelig da? Og hvem er det som setter standarden på hva som er passelig?
Eg har gått glipp av mange jobbmuligheter på grunn av størrelsen min, både i bredde og lengde. Når du ikkje har en viss fasong, så passer du ikkje inn i visse kle, og da får du heller ikkje jobbe der dei selger den type kle som du på ingen måte klare å bære med en viss eleganse. Siden eg ikkje kan å sminke meg pent, bruker eg lite sminke, og da er kosmetikkbransjen en dårlig plass å jobbe. Eg regner ikkje med at helsekost industrien vil ha meg heller, så fremt eg ikkje står frem som "før" jenta. Eg er rett og slett ikkje passelig nok i mange lag. Fy på den dumme kroppen min som ikkje går innenfor en viss standard. Eller yay på kroppen min som er sånn som den er?
Min 6 åring må opp i størrelse 9-10 år for å finne noe som er både langt nok og stort nok. For øyeblikket betyr det ingen ting for ho, men når tenårene kommer veltende, så kommer situasjonen til å bli en annen. Da eg var 14, måtte eg handle buksene mine på Dressmann. Miss Sixty buksene som de andre jentene i klassen valsa rundt i, kunne eg bare se langt etter. Eg hadde ikkje hatt sjans til å presse de lange beina og de kvapsete låra mine oppi de buksene om det sto om liv. Og selv om det er en bagatell, så knuste det hjertet mitt der og da. Hvordan skal eg kunne forberede mine døtre på at dei vil mest sannsynlig være"annerledes", når klesindustrien i dag ikkje er villig til å legge opp til at folk har forskjellige kropper?
Eller, det er vel en halvsannhet. Det finnes jo klær for "store" folk også, bare at størrelse 46-56 ikkje bare går etter størrelse men er også ganske aldersbetinget. Du putter ikkje (med god samvittighet) en 14 år gammel jente i en stor sort tunika med turkis eller lilla blondemønster på som er identisk med den gammel-tante Olga har, når alle dei andre jentene går i fjonge rosa topper. Så hvorfor skal man ikkje kunne være passelig nok som man er? Hvorfor settes barn på hormoner for at dei ikkje skal bli skyhøye, og hvorfor settes barn på lavkarbo og suppekurer fordi dei skal være tynn og fager og for alltid vil kunne gå i størrelse 14 år? Eg har en fot i begge leirer, og forstår begge punktene. Eg skjønner hvorfor det er så viktig å passe inn, og eg er smertelig klar over hvor vondt det er å stå utenfor "normalen", men eg er likevel takknemlig for at mamma sto bak meg gjennom alle de tunge takene, var glad i meg uansett hvor eg havna på tommestokken og aldri sa at eg var feil størrelse selv om eg syntes at eg var det.
La barna våre bli som de skal bli, ikkje tving dem til å bli "passelig", for det er nok av folk i verden som vil gi dem følelsen av å være "feil" både i ung og gammel alder. Lær barna dine at individualitet, mangfold og aksept er fantastiske ting, og at fine ting er bedre å si enn slemme. Kanskje vi kan få en generasjon som er passelig nok akkurat som dei er.
torsdag 28. august 2014
å være utenfor på barnebursdager
For ikkje mange ukene siden, ble min minste datter invitert i bursdagsfest. Eg fulgte henne opp på den respektive lekeplassen, og mange fjonge foreldre sto i klynger utpå gresset og drakk kaffe mens de småpratet. Minsta sprang bort til vennene sine, og de to foreldrene som arrangerte selskapet kom bort, sa hei, og forsvant igjen. Så sto eg der. En god stund. Alene. Ingen tok initiativ til å ta kontakt eller by meg på en kopp kaffe, så eg droppa nedpå ett bord der det satt en gruppering og diskuterte renteøkning på huslån. Ingen sa hei. Ingen øyekontakt. Fremdeles ingen kaffe. Eg satt i akutt stillhet og det var ganske pinlig.
Det var noen som sa hei og tok meg i neven etterhvert, men dei vrimla videre fortere enn eg fikk sukk for meg. Det som derimot skjedde var att noen av 5åringene kom løpende og redda meg. Eg var den eneste forelderen som lekte aktivt med opptil flere av barna og tilslutt satt vi en liten gjeng inni en gapahuk og fortalte spøkelseshistorier. Den ene jenta kom med muffins og saft til meg, mens de andre voksne fremdeles sto i puljer og drakk kaffe og snakka barneseter i bil. Hvorfor "liker ikkje" voksne folk meg?
Etter eg flytta nordfor, har eg ikkje klart å bli venn med en eneste sjel over 23 år. Det siste året har eg gått mer og mer bort fra band t-skjorter og baggy jeans i ett håp om å virke mer ordentlig. Smykke med øks på har blitt bytta ut med perler, eg unngår sminke med sterke farger og har begynt å lese meg opp på hva som foregår seg i verden. Eg er ikkje videre skummel og eg er ikkje kjent for å bite, så hvorfor i alle dager blir eg sett på som ett romvesen når eg går over barnehageplassen for å hente ungen min?
greit nok, eg passer vel ikkje inn i A4 normen deres, og eg har ikkje huslån eller barneseter i bilen (eller bil, eller lappen...), og eg ber dere ikkje om å elske meg heller, men det går an å snakke til meg, eg er faktisk overraskende normal (om eg ønsker) .
Så kjære foreldre som inviterer til barnebursdag: Man frykter alltid at det er en av ungene som ikkje blir inkludert i leken, men tenk over at det ikkje er noe stas å være den voksne som blir ekskludert heller.
fredag 25. juli 2014
Foreldre-angsten
For en tid tilbake var det en trend at alle foreldre skulle være perfekt. Dei skulle gå lange turer i skogen, ha støvfritt hus, leke og lære med barna hele dagen og bake cupcakes annen hver dag. I dag er det derimot blitt ett "foreldreopprør" (i følge landets hovedaviser ihvertfall). Nå er det Grandis foran tven, oppvask på benken, man har lov til å synes at interaksjon med barna er gørrkjedelig og blåse en hel søndag med Disney-film maraton som er greia. Hva er korrekt?
Eg kan helt ærlig si at eg ikkje føler meg som en god forelder hele tiden. Oppe i hodet mitt har en store planer om strøken kåk, hjemmebakte brød og store eventyr, men i virkeligheten så er det langt unna. Noe kan skyldes på diagnosen min, noe kan skyldes på modenhet, og en bitteliten bit skyldes resurser.
Det å være ei fantastisk mamma når man enten er helt i kjelleren eller helt i taket, er vanskelig. Etter 6 års terapi og nå medisiner har klart å fjerne noen av problemene, men selvfølgelig er det ikkje 100%. Planlegging er for eksempel noe av det eg ikkje mestrer særlig godt. Eg gikk tom for medisiner på tirsdag, og det gjorde uheldigvis apoteket også. Så i stedet for å ha skapene fulle av medisinene som holdt meg i sjakk og lar meg sove godt om natten, har eg nå sovet 9 timer siden tirsdags morgen og vært ganske ustabil i humøret.
Men på tross av det, har eg pressa meg sjøl til å gjøre så godt eg kan. Eg har laga mat, smurt dem med solkrem,levert dei i barnehagen, henta dei rett etter jobb, prata, lekt, trøstet og gjort genuine forsøk på å ha det "normalt". Ungene har for lengst forstått at mammsen er litt rar,og eg er helt enig. Det er verken pedagogisk korrekt eller trendy, men det er ett tappert forsøk og det kommer fra hjertet.
Den sureste brikken i puslespillet er resurser. Verken eg eller mannen har bil eller gjennomført kjøreopplæring, og man kommer seg verken til fjells eller til de gode fiskeplassene med "Pyroteknisk Sertfikat" (som gikk ut i 2011) i lommeboka. Ting som sirkus, kino og opplevelsessenter har det vert lite av, da økonomien ikkje har vert optimal. Kreativitet er derimot noe vi har hatt glede av, så telt-tur i stua, eventyr i skogen og piknik i parken har det vert mye av. Men man føler jo selvfølgelig som forelder at man skal kunne gi barna sine hele verden + en bit at Månen, og helst ha muligheten til å kunne gjøre det når som helst.
Selvfølgelig er det bittert å dra ungene gjennom alt slags vær for å komme frem til barnehage\butikk\turområde, men heldigvis har dei forstått at det "bare er sånn", og har slått seg til ro med muskler i beina i stedet for komfort. Vi drar heller i gang en sang eller ser på ting underveis, og prøver å gjøre det litt kos i vertfall.
Når det kommer til modenhet, så har det gått fra helt krise til ganske ok. Eg var en vimsete student på 20 år da beskjeden "Du har termin om 5 uker, ikkje 6-7 måneder.." slo meg i bakken. Eg hadde i utgangspunktet ingen erfaring med barn i det hele tatt, og eg hadde aldri tenkt tanken på å produsere noen selv. Eg husker godt at eg og ei venninne satt på sykehuset med ei rød rosin pakka inn i noen tepper og ingen av oss skjønte helt hva dette vesenet var eller hvordan i alle dager det fungerte. I det øyeblikket var barn en sak for Mulder and Scully, for den lille bylten kunne like godt vært grønn,slimete og ramlet ned fra nattehimmelen. Eg var redd, stressa og sinnssykt forvirra.
Om vi spoler til nå-tid, så har ett blitt til to barn og dæven ta, eg er fremdeles redd, stressa og sinnssykt forvirra. At ho som er så lite glad i unger på generell basis og hadde nix kunnskap om barn, har blitt så glad i dei to små trollene og prestert å holdt dem i live frem til skolealder, er egentlig en bragd i seg selv.
Så hva ER rett? Perfeksjonistas, curlingforeldre eller laidback parenting? Søte barnebilder på Instagram, baby-yoga eller ingen av delene?
Spiller ingen rolle. Så lenge du prøver så godt du kan, har fine øyeblikk sammen, er glad i og glad med han\ho\dei, og klare å holde kiddo i live til de flytter hjemmefra, så har du gjort noe rett.
torsdag 26. juni 2014
Til Ana, Mia og de andre som ikkje ville ha meg med i gjengen.
OBS: kan trigge! har du ett veldig betent forhold til mat eller sliter med spiseforstyrrelser, vennligst legg ned denne fanen.
OBS2: Innlegget er ikkje ment for å forhellige spiseforstyrrelser, ei heller å rakke ned på dem som har det. Eg står fast med regelen om at må du si noe i kommentarfeltet, så si noe fint.
I dag har vert en ganske rar dag for meg.
Det begynte med øyeblikket ei venninne forteller meg om et diett-tips som går på at man skal spise max 300 kalorier om dagen, fordelt over 3 "måltider". Eg sa det rett ut til ho at ho burde vite selv at det er idiotisk (og det visste hun om) og vil bare gjør til at man tuller med forbrenningen og gjør ting verre, mens bakerst i hode mitt er det en liten luring som sier "Fy flate, det er jo egentlig helt genialt!!Korfor har eg ikkje tenkt på det før?".
Det andre øyeblikket var da min 6 år gamle datter kom hjem fra barnehagen med beskjeden: " ¤#%& sa at eg var stygg og feit..." Hulken i meg blussa opp men eg prøvde å holde kontrollen. "Hvem faens slags liten møkkaunge er det som sier slikt til MIN datter?!?!" var det som raste gjennom haue mitt, mens eg sa (med mamma-stemme såklart!) sånn ca til Kiddo at gutten det gjaldt var en tulling, at eg kjem til å si i fra til en voksen i morra tidlig for sånt får ingen lov til å si til deg, og at du er nydelig akkurat som du er ..
Og nå sitter eg her og lure på kordan eg skal lose jentene mine gjennom de neste 50 åra, uten at dei detter inn i de samme tankemønstrene og mindreverdighets-kompleksene eg har hatt.
Over alt får man slengt etter seg hvordan man skal se ut og hvordan man oppnår målene sine, enten det er piller, suppe-kurer, "3 sigaretter og 3 glass vann før hvert måltid" planen eller operasjoner. Dette er i full offentlighet. Ingen stenger av Dagbladet fordi dei kom med enda en 5:2 manual eller har annonse for "Slankofort!" rett over tegneseriene. Men det er noen nettsider som jages med kjepp, og det er de sidene som åpenlyst flagger at de går hånd i hånd med sine venner, Ana og Mia.
Eg har ofte sitti på nattestid og gravd meg ned i såkalte Pro-Ana og Pro-Mia sider, hvor folk med ett ganske betent forhold til mat kan sitte i lag og se på bilder av sykelig tynne mennesker og utveksle tips og triks til hvordan man selv kan gå ned i vekt. Gjeve slagord som "Nothing tastes as good as skinny feels" og "keep calm and beat hunger" er klassiske eksempler på hvordan kampen mot sulten skal overvinnes. Man må bare ønske det hardt nok,så skal du få se at du blir tynn.
.jpeg)
Eg er visst ikkje mottagelig nok for sulten-propaganda, for eg er fortsatt tresifret på vekta, men eg forstår at det er mange andre som bader i slik informasjon og blir regelrett syke av det. Men hvorfor skal vi stenge av deres forum, fjerne hashtags og slette bildene de har lagt ut, og regelrett skubbe dem lenger bort fra samfunnet og lenger ned i skammen? Burde vi ikkje heller tilby dem hjelp? Hat meldinger legges jo ut på nett hele tiden uten at de blir sletta, men kan man da ikkje heller tillate ett "fristed" hvor man ikkje trakker ned på "brukerene", men heller støtter dem med å tillate dem en plass på nettet hvor de kan møte andre som sliter,og gi dem muligheten til å finne ut av livene sine selv?
Spiseforstyrrelser er ikkje bare fysisk, det er i ganske stor grad psykisk. Guttene og jentene som lider av det, vil egentlig bare føle seg vakker dei også, bare at i stedet for sminke og operasjoner,så går det på bekostning av ett basisbehov. Så hvem skal man kjæfte på, de som går ekstrem eller de som trigger deg hele forbanna dagen uansett hvor du snur deg?
Eg håper i vertfall på ett samfunn hvor mine små skal kunne vokse opp og være glad i seg selv, uten å kjenne på hat og stygge bemerkninger på utseende, og at dei veit at dei kan snakke med meg om alt,og at eg vil være der for dem, uansett utfall.
OBS2: Innlegget er ikkje ment for å forhellige spiseforstyrrelser, ei heller å rakke ned på dem som har det. Eg står fast med regelen om at må du si noe i kommentarfeltet, så si noe fint.
I dag har vert en ganske rar dag for meg.
Det begynte med øyeblikket ei venninne forteller meg om et diett-tips som går på at man skal spise max 300 kalorier om dagen, fordelt over 3 "måltider". Eg sa det rett ut til ho at ho burde vite selv at det er idiotisk (og det visste hun om) og vil bare gjør til at man tuller med forbrenningen og gjør ting verre, mens bakerst i hode mitt er det en liten luring som sier "Fy flate, det er jo egentlig helt genialt!!Korfor har eg ikkje tenkt på det før?".
Det andre øyeblikket var da min 6 år gamle datter kom hjem fra barnehagen med beskjeden: " ¤#%& sa at eg var stygg og feit..." Hulken i meg blussa opp men eg prøvde å holde kontrollen. "Hvem faens slags liten møkkaunge er det som sier slikt til MIN datter?!?!" var det som raste gjennom haue mitt, mens eg sa (med mamma-stemme såklart!) sånn ca til Kiddo at gutten det gjaldt var en tulling, at eg kjem til å si i fra til en voksen i morra tidlig for sånt får ingen lov til å si til deg, og at du er nydelig akkurat som du er ..
Og nå sitter eg her og lure på kordan eg skal lose jentene mine gjennom de neste 50 åra, uten at dei detter inn i de samme tankemønstrene og mindreverdighets-kompleksene eg har hatt.
Over alt får man slengt etter seg hvordan man skal se ut og hvordan man oppnår målene sine, enten det er piller, suppe-kurer, "3 sigaretter og 3 glass vann før hvert måltid" planen eller operasjoner. Dette er i full offentlighet. Ingen stenger av Dagbladet fordi dei kom med enda en 5:2 manual eller har annonse for "Slankofort!" rett over tegneseriene. Men det er noen nettsider som jages med kjepp, og det er de sidene som åpenlyst flagger at de går hånd i hånd med sine venner, Ana og Mia.
Eg har ofte sitti på nattestid og gravd meg ned i såkalte Pro-Ana og Pro-Mia sider, hvor folk med ett ganske betent forhold til mat kan sitte i lag og se på bilder av sykelig tynne mennesker og utveksle tips og triks til hvordan man selv kan gå ned i vekt. Gjeve slagord som "Nothing tastes as good as skinny feels" og "keep calm and beat hunger" er klassiske eksempler på hvordan kampen mot sulten skal overvinnes. Man må bare ønske det hardt nok,så skal du få se at du blir tynn.
Eg er visst ikkje mottagelig nok for sulten-propaganda, for eg er fortsatt tresifret på vekta, men eg forstår at det er mange andre som bader i slik informasjon og blir regelrett syke av det. Men hvorfor skal vi stenge av deres forum, fjerne hashtags og slette bildene de har lagt ut, og regelrett skubbe dem lenger bort fra samfunnet og lenger ned i skammen? Burde vi ikkje heller tilby dem hjelp? Hat meldinger legges jo ut på nett hele tiden uten at de blir sletta, men kan man da ikkje heller tillate ett "fristed" hvor man ikkje trakker ned på "brukerene", men heller støtter dem med å tillate dem en plass på nettet hvor de kan møte andre som sliter,og gi dem muligheten til å finne ut av livene sine selv?
Spiseforstyrrelser er ikkje bare fysisk, det er i ganske stor grad psykisk. Guttene og jentene som lider av det, vil egentlig bare føle seg vakker dei også, bare at i stedet for sminke og operasjoner,så går det på bekostning av ett basisbehov. Så hvem skal man kjæfte på, de som går ekstrem eller de som trigger deg hele forbanna dagen uansett hvor du snur deg?
Eg håper i vertfall på ett samfunn hvor mine små skal kunne vokse opp og være glad i seg selv, uten å kjenne på hat og stygge bemerkninger på utseende, og at dei veit at dei kan snakke med meg om alt,og at eg vil være der for dem, uansett utfall.
fredag 6. juni 2014
søsken kjærlighet?
Vel, det har seg sånn for min del, at eg og min "hel" storebror har hatt mest likens. I bryllupet mitt blåste han den såkalte "søskendansen" til å prøve å forklare de andre oppgitte gjestene at Skrillex-Frist of the year var veldig oss "fordiat.." uten at noen av dem var enige i det hele tatt. I dems øyne var det bare støy og bråk og atter en "Silje ting", men han gikk i bresjen og forsvarte det hele, slik storebrorer gjør.
Da eg kjøpte mitt første album selv i min barndom, så var det Aqua-Aquarium, fordi eg ikkje visste bedre. Da min storebror senere kom hjem med Metallica-The black Album, og Rage Against the Machine, så skjønte eg at eg hadde tatt helt feil musikkmessig. Og sammen vokste vi via musikken. Eg påvirka han til å like Rammstein og Dimmu Borgir,han gav meg Smashing Pumkins,Blumchen og Faithless. Det var lite eg syntes var bedre enn å sitte på hans rom og høre på musikk, foruten å sitte på hans rom og se han spille Doom, Quake, Dune eller Age of Emipres, (selv om det ble noen traumer via Phantasmagoria og andre skumle spill). Han var den broren de fleste av mine venninner hadde en crush på(og noen av mine nye har ett godt øye til) , men har vert for opptatt med å være bror min til å legge merke til det.
Søsteren derimot, ho klipte sund Barbie dukkene mine, og hang de i trappa fra halsen, eller gav meg en real blåveis fordi eg ikkje hadde memorisert alle hunderasene ho hadde pekt ut. Derimot var hun knall på å lese "Onkel Remus" da eg ikkje fikk sove, og ho bygde mang en hytte med meg. Tålmodigheten hennes var ikkje nødvendigvis hennes største styrke, men uansett var hun med på å danse Riverdance eller synge med på "The Ballad of Bilbo Baggins", rett og slett fordi det var min greie. Selv om mange av mine kompiser har sikla etter ho, har ho vert for opptatt til å være min søster enn å legge merke til de lange blikkene.
Mens bruttern viste meg gromfilmer som Star Wars, Snatch,The Rock og X-Men, så var søstern mer ivrig på at eg skulle like alt med Bruce Willis eller schæferhunder. At eg likte Star Trek og Babylon 5, turte eg nesten ikkje si høyt en gang. Musikksmak hadde søstern i vertfall ikkje, da det gikk i atter en Bruce, eller Doctor Bombay. Men uansett, så satt ho der i lag med meg og Picard og Worf, eller Pasific Blue og en vannmelon, og kunne til nøds høre en sang av Ozzy, fordi det var min greie.
Ved de senere årene har det skjedd noe skummelt. Medan Bruttern har blitt familiefar deluxe og ute av stand til å holde tritt med meg verken musikkmessig eller filmatisk, så har Syrran plutselig begynt å høre litt på meg. Hunger Games, Ringenes Herre og min type musikk er plutselig helt i orden, da ho tidligere ga meg strengeblikket da eg åpna glippa i hele tatt. Det er rart, men litt godt og.
At dere overlevde å ta meg med på countryfestival og spilte heavy joik hele turen fordi eg HATE hestejazz, sier litt om tålmodigheten dere har hatt ovenfor meg. Eg er meget glad for det kompromisset. At dere dro på med "Hei Reidar" når dere dumpet meg i Mosjøen uten ar eg kjente en sjel og sto fyllesyk med en halvtygd vaffel i kjæften , er helt fantastisk. Ikkje minst det at eg fikk en ny bror da eg kom heim igjen fra Mosjøen etter en laaaang biltur med "Hei Reidar" atter en gang. Og at dere alle 3 venta tålmodig da eg sto fast i lyskrysset,10 minutter for sent til eget bryllup, men sneipen i kjæften, kjolen på skjeiva og Beastie Boys-Sabotage på øret og deretter fulgte meg til alters med ungene på slep på vår store dag, er eg evig takknemlig for.
Eg sier det alt for sjeldent, men Kenneth, Arild og Tonje, eg er super glade i dere. Takk for at dere er mine storesøsken.
torsdag 5. juni 2014
Om du ikkje har noe fint å si, så kan du egentlig holde det for deg selv.
Min yngste frøken kom med en gladnyhet når ho pusset tennene sine. Helt uten forvarsel sa hun:" Å mamma, det er så gøy å bæsje, for da kan æ se ka som kjem utav kroppen min!". Tenk det da, om eg under neste søndagsmiddag kan si " Kan du sende meg brokkolien? Eg likar bæsj-konsistensen på eg får av grønnsaker!".
Nei, for sånt sier man bare ikkje! Folkeskikk kalles det. Vi har blitt lært opp at enkelte ting passer seg ikke i alle sammenhenger, ei heller for alle ører. Det er en grunn til at eg ikkje har ringt mor mi for å fortelle om vibrator-innkjøpet mitt som var "helt krise, for den bråker mer enn en gjennomsnittlig didgeridoo!" .Slike ting kan eg derimot ta opp med en god venninne uten at det koster meg en kalori. Kontekst og mottagere er fint å tenke over. Men nå skreiv eg det på nett, så da er det helt greit,eller?
"Æsj det er så stygt med feite jenter altså!", "Ho der var bare skinn og bein, det er så hæsli det!", "Damer med six-pack e såååå disgusting altså!", "Se ho som går i tank-topp med grevinne-heng da, urk!" er helt vanlige kommentarer om jenter på Internett, men om eg går opp til ei jente på gata og sier noe sånt direkte til ho, da er det ikkje kult lenger. Men hvorfor i all verden er man "nødt" til å skrive sånt på nett i det hele tatt? Jo, fordi man KAN!Kan man ikkje tone ned grovheten litt, for om du tenker på det, hadde det egentlig vert så kjekt om noen sa slikt om deg?
I kommentarfeltene på Internett kan man lire fra seg de jævligste utsagn. At noen er "homo i hue" , "mammapuler" eller "en fuckings neger" er dessverre helt vanlig ute på nettet. "Jaha ja.. " tenker du vel, mens du leser nettavisen i fanen ved-siden av, hvorpå ordene "KNIVDREPT" og "PUPPEDRAMA" skriker mot deg, med blod,gørr og nakenkropper som illustrasjonsfoto, for hvem bryr seg vel egentlig. Dette har jo blitt "normalen" på nettet i dag, det som skjer i "virkeligheten" er fortsatt
viktigere enn det som skjer på skjermen. Hadde du derimot lirt fra deg slike kommentarer på kaffedate med vennene dine, så hadde du fått stygge blikk, kanskje til og med en knyttneve midt på kjæften.
Eg synes personlig at det hadde vert helt fortjent med fik på lanken, for eg liker ytringsfriheten min med en dose folkeskikk.
Nei, for sånt sier man bare ikkje! Folkeskikk kalles det. Vi har blitt lært opp at enkelte ting passer seg ikke i alle sammenhenger, ei heller for alle ører. Det er en grunn til at eg ikkje har ringt mor mi for å fortelle om vibrator-innkjøpet mitt som var "helt krise, for den bråker mer enn en gjennomsnittlig didgeridoo!" .Slike ting kan eg derimot ta opp med en god venninne uten at det koster meg en kalori. Kontekst og mottagere er fint å tenke over. Men nå skreiv eg det på nett, så da er det helt greit,eller?
"Æsj det er så stygt med feite jenter altså!", "Ho der var bare skinn og bein, det er så hæsli det!", "Damer med six-pack e såååå disgusting altså!", "Se ho som går i tank-topp med grevinne-heng da, urk!" er helt vanlige kommentarer om jenter på Internett, men om eg går opp til ei jente på gata og sier noe sånt direkte til ho, da er det ikkje kult lenger. Men hvorfor i all verden er man "nødt" til å skrive sånt på nett i det hele tatt? Jo, fordi man KAN!Kan man ikkje tone ned grovheten litt, for om du tenker på det, hadde det egentlig vert så kjekt om noen sa slikt om deg?
I kommentarfeltene på Internett kan man lire fra seg de jævligste utsagn. At noen er "homo i hue" , "mammapuler" eller "en fuckings neger" er dessverre helt vanlig ute på nettet. "Jaha ja.. " tenker du vel, mens du leser nettavisen i fanen ved-siden av, hvorpå ordene "KNIVDREPT" og "PUPPEDRAMA" skriker mot deg, med blod,gørr og nakenkropper som illustrasjonsfoto, for hvem bryr seg vel egentlig. Dette har jo blitt "normalen" på nettet i dag, det som skjer i "virkeligheten" er fortsatt
viktigere enn det som skjer på skjermen. Hadde du derimot lirt fra deg slike kommentarer på kaffedate med vennene dine, så hadde du fått stygge blikk, kanskje til og med en knyttneve midt på kjæften.
Eg synes personlig at det hadde vert helt fortjent med fik på lanken, for eg liker ytringsfriheten min med en dose folkeskikk.
søndag 27. april 2014
Bygdebeistet
I noen byer bor det flere idioter per kvadratmeter enn andre. Eg har vert så uheldig at eg har en lei tendens til å havne på akkurat dei plassene.
Av og til hadde det trengtes at by beboerne hadde kommet seg utenfor sine egnene by-grenser for å se hvordan resten av verden faktisk fungerer. Interne by-spøker og fremmedord som ingen andre skjønner er bare noen av gledene med å besøke slike steder. Alle har samme stemmeleie og snakke like uforståelig, på en urgammal dialekt som har vert der siden Snorre bestemte seg for å gi ut boka si. Dette er en konspirasjon for å holde nykommere ute, så ingen skal få spre "utenbys genene" sine og utvanne linja over stolte "...Sett in bosted her..." Partioter. For forandring er skumle saker det!
Ta heimbyen min foreksempel (Ikkjje stygt meint altså, det er ganske vakkert der på sommern, som i år vil havne på en torsdag..), det er ingen som smiler der. Det kan være det enkle faktum at etter 8 generasjoner tufta på nedbør og sild, så er det genetisk surleppe og irritabel holdning. Men prøv deg på en negativ kommentar på noe som helst der, da står dei med kommuneskjoldet høyt heva, by-sangen heng laust på tunga og fakklene er tent. (eg frykter nesten for mitt liv bare ved å skrive dette, om dere hører om heksebrenning på vestlandet, så er dette mine siste ord. Akk og ve!)
Det som skremmer meg som borte-boende, er at når eg kommer til byen, er det en plutselig interesse for kem eg er. Det må presenteres med både fornavn,etternavn, ken foreldrene mine er\var og kor dei kom fra, og hvilke bragder man har klart å få til i tida du har vert utenfor byen, og når du kjem heim for godt. Alle veit kor du var i går og hva du handla på Rema for en time siden. Dei veit kor i klasserommet du satt på barneskolen i 5.klasse og hva mamman din liker til lunsj. Og du kan banne på det, møter du dei natt til søndag, så skal di fortelle deg om alt dei veit om deg, Gud og hvermann!
Man vil jo engentlig bare brøle:"AAAAH la meg bare få være i fred for f.sake! Og nei, eg veit ikkje kem Blabla Blablablabla er eller kor dei bor! NEI eg vil ikkje vite kem mor di er! Og hut deg vekk, du står i veien for ølla mi og dei 3 personene eg faktisk har interesser av å høre på!!!"
Men det gjør eg selvsagt ikkje, eg har jo flytta til sivilisasjonen, ute i verden hvor dei har både WiFi og infrastruktur,og da må eg jo oppføre meg deretter. Bygdebeistet i meg skal du aldri få se!
Av og til hadde det trengtes at by beboerne hadde kommet seg utenfor sine egnene by-grenser for å se hvordan resten av verden faktisk fungerer. Interne by-spøker og fremmedord som ingen andre skjønner er bare noen av gledene med å besøke slike steder. Alle har samme stemmeleie og snakke like uforståelig, på en urgammal dialekt som har vert der siden Snorre bestemte seg for å gi ut boka si. Dette er en konspirasjon for å holde nykommere ute, så ingen skal få spre "utenbys genene" sine og utvanne linja over stolte "...Sett in bosted her..." Partioter. For forandring er skumle saker det!
Ta heimbyen min foreksempel (Ikkjje stygt meint altså, det er ganske vakkert der på sommern, som i år vil havne på en torsdag..), det er ingen som smiler der. Det kan være det enkle faktum at etter 8 generasjoner tufta på nedbør og sild, så er det genetisk surleppe og irritabel holdning. Men prøv deg på en negativ kommentar på noe som helst der, da står dei med kommuneskjoldet høyt heva, by-sangen heng laust på tunga og fakklene er tent. (eg frykter nesten for mitt liv bare ved å skrive dette, om dere hører om heksebrenning på vestlandet, så er dette mine siste ord. Akk og ve!)
Det som skremmer meg som borte-boende, er at når eg kommer til byen, er det en plutselig interesse for kem eg er. Det må presenteres med både fornavn,etternavn, ken foreldrene mine er\var og kor dei kom fra, og hvilke bragder man har klart å få til i tida du har vert utenfor byen, og når du kjem heim for godt. Alle veit kor du var i går og hva du handla på Rema for en time siden. Dei veit kor i klasserommet du satt på barneskolen i 5.klasse og hva mamman din liker til lunsj. Og du kan banne på det, møter du dei natt til søndag, så skal di fortelle deg om alt dei veit om deg, Gud og hvermann!
Man vil jo engentlig bare brøle:"AAAAH la meg bare få være i fred for f.sake! Og nei, eg veit ikkje kem Blabla Blablablabla er eller kor dei bor! NEI eg vil ikkje vite kem mor di er! Og hut deg vekk, du står i veien for ølla mi og dei 3 personene eg faktisk har interesser av å høre på!!!"
Men det gjør eg selvsagt ikkje, eg har jo flytta til sivilisasjonen, ute i verden hvor dei har både WiFi og infrastruktur,og da må eg jo oppføre meg deretter. Bygdebeistet i meg skal du aldri få se!
torsdag 10. april 2014
Min fars skjelett står fortsatt i skapet...
I dag er det 2 år siden eg plukka opp boka "The Hunger Games". Det er også på dagen 2 år siden min far døde.
Eg hadde kommet meg igjennom en repetisjon om kåseri på skolen da telefonen min ringte. Eg hadde venta på den, etter at eg hadde fått en tekstmelding av ett søskenbarn natten før om at min far var på sykehuset. Eg såg det var min søster, og gikk på gangen. "Vent til eg har kommet meg ut og fått tent meg en røyk!" sa eg mens eg gikk ned trappene fra andre etasje. "Så, han e dau no altså"?" spurte eg når eg hadde fått gloa opp og gå. "jepp.."svarte min søster. Så kom tårene..
For å være helt ærlig, så kjente eg ikkje min far så mye. Vi bodde under same tak til eg var 5 år, så flytta vi 24 husnummer ned i gata. Vi ungene stakk oppom med middag, overnattet en gang i blant og gikk turer i lag, men vi ble aldri nære. Han gikk aldri ned gaten og besøkte oss, ikkje en gang på julaften selv om mamma inviterte på middag, det var alltid vi som måtte gå til han. Så gikk han videre uten oss. Han fikk seg ny familie, og selv om vi ble involvert, så hadde vi likevel blitt erstattet. Han tok ikkje kontakt om han ikkje "måtte" eller var full.
Eg har snakka ordentlig med min far 5 ganger, og ingen av gangene var særlig hyggelig. Han var alkoholiker, og hadde mye på hjertet, det tragiske var at han sjeldent hadde noe positivt å si. Han hadde jo sine øyeblikk der han glimta til med noe hyggelig, men som oftest var det "Silje-Maija" etterfulgt av pinlig stillhet eller skjellsord.
Siste gangen eg snakka med han var 1,5 år før han døde. Da var han edru og på rehab. Han rota litt og gjentok seg selv mye, men for første gang på lenge hadde han ikkje noe stygt å si. Eg skulle bare ønske det var den samtalen eg huska mest av når eg sto i begravelsen hans.
Tårene som kom på røykeplassen bak skolen var ikkje av sorg, dei var en blanding av bitterhet og glede. Eg var bitter for alle dei stygge tingen han hadde sagt, for alle dei gangene han ikkje var der og alle timene eg hadde brukt opp av livet mitt på å være sint på han. Gleden var at nå var det over. Eg slapp å vente mer på telefonen at han var død, eg slapp å bekymre meg mer over alle potensielle sykehusbesøk han kunne opplevd, eg slapp å være trist over at han var alene og eg var glad for at nå hadde han endelig ro i sjela.
Eg var ganske sent ute med å få nyheten om hans dødsfall. Resten av slekta visste det lenge før meg. På tross av at eg var hans datter i blodet, var det ikkje plass til meg på første rad i begravelsen. Eg og mine søken var såvidt velkommen til å ta våre siste farvel, men vi var gode nok til å bære de tomme spritflaksene utav leiligheten han etter han døde.. Nesten ingen spurte om hvordan vi hadde det, selv slekta eg nå er inngiftet i brydde seg mer om oss enn min fars side. Eg veit fremdeles ikkje hva som var så galt med meg eller mine søsken, og eg vil vel blåse enda flere timer av livet mitt på å prøve å finne ut av det.
Det var ikkje mine barn han dro i dåp til. det var ikkje mitt bryllup han dukket opp i, det var ikkje meg han sa han var glad i. Likevel hadde eg alltid en gnist av håp. En dag ville han stille opp for meg. En dag ville han klare å leve uten alkohol. En dag ville han si unnskyld eller gi meg en klem eller hva som helst. Det skjedde ikkje.
Men på tross av dette, så er han medskyldig til at eg eg eksisterer i hele tatt, og at eg er den eg er. Eg unner han fred i graven, eg håper han har det bra der han er. Hvil i fred Fattern, og takk for livet, det er det fineste du gav meg.
torsdag 30. januar 2014
The sound of Silence
For bare noen år tilbake, var eg sjeldent alene. Eg var sosial, snakkesalig, hadde alltid en øl eller kaffe i handa og ett smil på lur, og mange rundt meg,både venner og ukjente. Slik er det ikkje lenger. Nå har eg atter en gang blitt stille, nervøs, litt innadvent og engstelig, slik eg var på barne og ungdomskolen. Eremittkrepsen i meg har blusset opp igjen.Eg liker det ikkje.
De siste 8 årene har eg oppdaget at mange i livet mitt sakte har glidd fra meg. Kontakter har blitt brutt og aldri tatt opp igjen. Hvorfor?Aner ikkje. Det var ingen advarsel, i vertfall ikkje som eg plukka opp. Var det at eg var slitsom og hyper eller var deprimert?Var det mangel på selvinnsikt? Var det at eg ikkje klarte å ivareta mine venner? Var det at eg ikkje brydde meg nok?
Verken på barne eller ungdomskolen var eg særlig populær, ei heller på videregående. Eg var strengt tatt ikkje populær på folkehøyskola eller på lyd-tekniker utdanningen, men en liten kjerne med mennesker aksepterte den store skrulla som skarret på rrrrrrrrene, så eg følte meg som verdens kuleste der og da. Eg var sjeldent alene, det var alltid noen å slå av en prat med, le med eller danse villmann med etter noen drinker.
Man kan fort trekke konkulsjonen at partyjenta døde da barna kom til, men selv om øllen ble byttet ut med bleieskift, så var eg fortsatt den samme sprudlepuddelen som alltid. Vennene mine såg forbi rosinen i vogna og såg at eg fortsatt var meg. Øl ble byttet ut med kaffe og latteren hang like løst.
Denne ensomheten eg kjenner på, kom smygende etter eg flyttet til Langtvekkistad, da eg var uten sosialt nettverk i 3 år. All kommunikasjon med omverdenen var via Internett eller telefon. Stillheten gjorde vondt.Veldig vondt. Mange av de eg hadde jevn kontakt med fjes til fjes, ble borte. Dei som fremdeles holdt meg av ble en stemme i en plastdings, og ett alt for kort besøk en sjelden gang.
Etterhvert ble det mer skole på meg, og der fikk eg atter bygget en liten omgangskrets som eg er veldig glad i. En liten tropp av rare folk som også liker kaffe og lange samtaler, noen av dem drar meg til og med ut i offentlighet etter mørkets frembrudd og ikkje mobber mine småbarnsmor-moves på dansegulvet.
De nye fjesene, søte som de er, får meg likevel ikkje til å glemme de gamle, uansett hvor moro vi har det. Eg sitter fortsatt med savnet etter "de andre", og lurer fremdeles på hva som gikk galt. Var det at de andre vokste fra meg? Eller var det at eg vokste fra dem? Ble vi for ulike? Eller var vi for like? Ka var det eg gjorde galt?
Uansett hvor dere er i verden, mine "gamle venner", vit det at dere har gjort ufattelig mye bra for meg, og har gitt meg mange gleder i livet. Selv om vi ikkje har kontakt lenger, så tenker eg på dere, hver bidige dag. Om dere skulle føle lysten, så har eg samme nummer som alltid, og er fortsatt tilsnakkendes 24/7.
Eg savner deg...
onsdag 15. januar 2014
Tits-klemme
Bryster,pupper,jur,melkekartonger. Kjært barn har mange navn og dette er noe som opptar mange. Når man blir født er et melkesprengt bryst noe av det viktigste i verden. Senere blir brystet noe man har. Når man treffer puberteten er det som oftest pupper som blir merkelappen.
Pupper noe man begjærer, ønsker eller ønsker bort, men du kan banne på det, har du først fått dem, er du neppe fornøyd med det paret man får utdelt. Enten er dem for små, for store, for rare eller for hva som helst. Det er sjeldent at det blir ytret at man er fornøyd med det man har.
Sett utenifra, har eg ett ganske radig par. De har en pen form, er ca en gjevn håndfull hver, spretter passelig bra og henger ganske høyt med tanke på at eg har foret to barn med dette paret. Det er i vertfall sånn det ser ut når dem fremdeles er i fangenskap.
Med det samme bh-en forsvinner derimot, så sklir dem lenger ned mot knærne, spretten opp og ned blir mer en sidelengs flabb, man ser brannsåret på undersiden av venstre bryst (laaaaang historie) og psoriasis flekker. Wow faktoren blir mer en skuffet pfft. Det blir ikkje midtside-brystene i Playboy for å si det slik.
Så kan eg sitte her da, og se nepent ned på de rare fettklumpene og lure på hva de er godt for. Joda, eg kan alltids bruke dem som koppholder, evt stable noen shot-glass nedi kløfta, men hva ellers? De fremhever den teite printen på t-skjorta eg har på. Dei kan brukes som trussel når barna ikkje vil rydde (typ: Om dere ikkje rydder så ryker komfirmasjonspengene deres til nye pupper til mamma!!Har strengt tatt ikkje dratt den enda,men ken veit med tiden..). Foruten om dette er dei vel ganske ubrukelig.
Burde eg fikset på dem?Sikkert! Ville eg blitt lykkeligere av å fikse på dem? Neppe. Men dei får no berre henge der og slenge. Det er jo ikkje så mange som har noe med dem å gjøre uansett, og så lenge mannen ikkje klage, så antar eg at dei er greie nok. Og man skal ikkje være nødt å fikse på noe som er i orden,skal man vel?
Abonner på:
Innlegg (Atom)