Soulmates

Det var fredag 4 november 2005. Været var fint, og venninna mi hadde bursdag. Ho ble 19 år.Vi kjøpte ett toastjern i gave og arrangsjerte grillfest på kvelden.  Vi var en hel gjeng rundt ett bål nede ved bryggene i Mosjøen og vi kosa oss heftig før vi dro videre på byen. Eg endte opp med ett realt blåmerke og Robert Post plata den kvelden. Men det beste av alt, var at eg fikk deg.



I dag fyller den samme jenta 29. Været er fint. Eg får ikkje vert med på bursdagsfesten hennes,så i år får ho ikkje noe toastjern fra meg. Vi er på hver vår  ende av landet, men selv om vi er fra hverandre geografisk, så veit eg akkuratt kor eg har ho. Det er faktisk slik med bestevenner. Vi prater ikkje sammen på telefonen hver dag, men når vi først har tid,så blir det gjerne en stund. Vi veit det meste om hverandre, men klare fortsatt å overraske. Og uansett hvor krise livet er,så veit vi at vi har hverandre.

Min venninne har vert en støtte i mine mindre stolte øyeblikk. Ho har tørka tårer, laget mat til meg når eg har vert blakk, hentet meg på byen om ting har gått galt, støtta meg i mine dårlige valg,dytta meg inn i prøverom på klesbutikkene, snakket meg ut av panikkannfall, og holdt håret mitt når eg har spydd.

Hun har også vert ved min side i mine beste øyeblikk. Hun bar min førstefødte til døpefontenen, hun var på vinnerlaget da vi hadde quiz i bryllupet, vi var sammen på vår første og andre Metallica konsert (både foran og bak scenen), vi har ledd på oss såre kinn og magekramper, vi har sett sære filmer sammen, danset av oss skoa til all mulig musikk, vi har drukket så uendelig mye kaffe ilag og vi klarer alltid å finne de gode eventyrene.

Eg håper eg får være med deg på veien videre, du er det mest fantastiske mennesket eg har møtt. Eg løfter herved te-koppen min for deg  en bursdagsskål: Til verdens Beste, måtte du få en super dag, og takk for at eg har fått vere med på veien! Eg glede meg til å se de neste 10 åra! Elsker deg!

Love will tear us apart

9 veldig fine år tok det før eg fikk vite at min Prince Charming var en tosk tylla inn i aliminiumsfolie. 9 nydelige år, før sannheten kom på bordet. Kjærligheten har surna som gammal melk, og ingenting vil bli som før igjen. 





Det hele begynnte forrige uke. Han la kortene på bordet og reaksjonen min lot ikkje vente på seg. Blind av sinne brølte eg til han, og krangelen var i gang. At han kunne holde det skjult for meg! Sviket ble for mye å bære. Eg måtte snakke med noen før det klikka helt for meg, og vennene mine trodde eg var fra vettet.  "Overreagerer du ikkje litt no da Silje?" var det som gikk igjen. Etter å ha tenkt nøye på saken og roa meg ned litt, så gikk det opp for meg at dette ikkje var verdt å kaste bort 4 års ekteskap for. Så eg bad om unnskyldning for min reaksjon, og bestemte meg for å godta den delen av han.

Men i dag kom dråpen som fikk det til å renne over. Atter en vond hemmlighet, skjult i 9 år med viten og vilje! Hadde han vært ærlig fra starten av, så kunne vi kanskje.. Eg ser ikkje korleis vi kan reparere skaden. Det er formye for meg å bære, og ett sted går faktisk grensa for meg og!

Kordan kan eg noen sinne stole på noen igjen, når eg veit at den eg elske høyest går rundt med sånne tanker?!  At han ikkje bare liker fårikål og marmite, men også svisker? Hva blir det neste, dadler, blodpudding og sukat? Hvordan skal eg kunne leve side om side med dette? Hvordan kan eg kunne tilgi sviket? Akk for en skjebne!

Talking Bodies

Eg har vert "sørpå" en tur med de søte små, og det eg såg der har satt sine spor. Eg var ganske så svett og stressa da vi kom tuslende mot bassengkanten og  eg skulle gjøre min første entre i badedrakt i offentlig rom siden 2001.

Etter å ha tilbrakt 14 år med direkte hat ovenfor egen kropp ,og har tilbrakt alt for mye tid med nesa bak glossy magasiner og pc-skjermer mens eg har studert nøye hver en kropp som øynene mine har kommet over, skammet eg meg. Kvalmen som steg i meg var helt jævlig. Leggene mine er flekkete med psoreasis, flaggermusvingene på overarmene er gigantiske, alt mellom knær og hals skvulper og henger og er uproposjonert. Med andre ord, eg er så langt unna sommer-kroppen som man kan bli. 

Mens ungene såvid rakk å hive av seg sandalene før de kastet seg i vannet, sto eg lenge ved siden av en solseng og funderte på om den i hele tatt ville overleve en "dundre over hundre". Den lange sorte sommerkjolen dekka det meste, men ikkje rødmen min da eg prøvde så diskre og nonchalant så mulig å lirke den av uten å kaste opp. 

Og det var da eg såg det. Blikket mitt hadde vandret under solbrillene og fått øye på noe rart. Det var ei dame i rosa bikini på solsengen ved siden av. Hun var slank med nydelige skuldre, og nedenfor ryggen spratt det opp ei rumpe formet som en delikat fersken. Den rosa bikinitrusen hadde sklidd litt til siden på vestre skinke og da såg eg hemmligheten som Instagram neppe hadde fått vite om. En stor svart tust med rævskjegg! 

Eg trakk til meg øynene så fort eg kunne. Rævskjegg? Kan ei sånn babe ha rævskjegg? Eg lot blikket gli langs de andre solsengene, og la merke til valker, strekkmerker, hengepupper, falmede tattoveringer og ubarberte legger. Eg ble vitne til en uretusjert verden, og det var overveldende. Er det sånn folk faktisk ser ut før 33 lag med filter, sminke og timer med touch-up før det legges ut på nett? 

Resten av uka tilbrakte eg i gjennomsnitt 5 timer i bassenget hver dag. Både eg og ungene kosa oss max. Selv om eg ikkje følte meg vel i badedrakt, så lærte eg å senke skuldrene litt og tenke at selv om kroppen min er mere Picasso enn Van Gogh, så det spiller fuck rolle, den funker til sitt bruk. Det kommer i vertfall ikkje til å ta 14 år før neste gang eg hiver meg ut i ett basseng.

https://www.youtube.com/watch?v=04F4xlWSFh0  en godlåt på tampen av sommern: Drowning Pool-Bodies

Hytteboka

En stille plass på vestlandet, midt mellom fjord og fjell, ligger det ei støvete hyttebok. Selv om boka har vert ubrukt i noen år, så er den full av minner. Turister, bekjente og glade barnebarn har notert sine tanker og gleder av å få lov til å tilbringe litt av ferien sin på ett så vakkert sted.

Selv har eg brukt noen sider i denne boka på å uttrykke min entusiasme over å kunne sprade barbeint i nyklippet gress i sola, ilag med dei eg liker best i hele verden. Eg har notert flittig hvilken musikk eg liker for tiden, hvilke bøker eg har oppheng i, skildringer over hvor glad eg er i naturen her, og en mengde dikt som eg fikk i knollen bare av å være i min Bestemors barndomshjem. Det er nesten like flaut som å lese en gammel dagbok, bare mye koseligere.

I år er det 8 år siden sist eg var der,  men eg husker fortsatt lukta av nystekte vafler og fuktig gress, smaken av brødet bare Bestemor kunne bake og det rene vannet som bare fantes på hytta, lyden av elva,vinden, Bestemors strikkepinner og sauebjeller om kvelden, og synet av havet i en retning og fjellet i den andre.

Slike perler er sjelden vare og det er lett å glemme at dei finnes, særlig når tilbudene er mange. Syden eller Storbyferie er det vi blir fristet med, med dekket bord og eventyrpakke. Men for å være helt ærlig, eg ville gitt ei nyre og venstrefoten min for å kunne tilbringe en langhelg på den lille røde hytta på vestlandet, sammen med Bestemor, kryssord, strikketøy og en kopp kaffe.

Mye har skjedd siden eg sist skreiv noe i hytteboka. Eg hører ikkje så mye på Nightwish lenger, og eg har ikkje lest Ringenes Herre på noen år. Eg har blitt tante til 5 + en hund, mor til 2 og gift. Eg har endelig blitt gammel nok til å tørre å gå på fjelltur påtross av huggorm. Men største endringen er at Bestemor desverre ikkje lever lenger. ( selv om eg har ett håp om at ho er ett spøkelse som sitter i stolen på hytta og løser kryssord)

På tross av at våre liv har endret seg, så har den lille røde hytta stått i vær og vind, sesong etter sesong, og hytteboka har ventet på at den atter en gang skal fylles med glade bokstaver, små tegninger og nye minner.

Voksen-poksen

Er det EN ting eg angre på, så er det at eg kasta bort halve oppveksten min på å glede meg til å bli "voksen". Hadde eg visst om hvor fordømrade vanskelig det sku bli, så hadde eg heller satt pris på å kunne hoppe i sølepytter, dagdrømme en hel ettermiddag, nyte å kunne legge meg om kvelden uten store bekymringer og bare følge impulsene uten å være dødsredd for konsekvensene.




Ok da, så er ikkje akkuratt tenårene så inderlig mye å skryte av. Man har nok av krav når man er ungdom, i tillegg til at man skal finne seg selv. Lekser, fritidsaktiviteter, usikkerhet, hormoner, 15 forelskelser samtidig og hver dag oppstår en ny livskrise. Men (i de fleste tilfeller) så har man en trygg ramme rundt det hele. Man har (i de fleste tilfeller) muligheten til å spørre en voksen, man har foreldre som setter grenser, venner som har de samme utfordringene. Og (i de fleste tilfeller) så bor man under ett tak hvor strømregningen ikkje er ditt problem, kjøleskapet fylles på magisk vis når mor eller far kommer hjem ,bensinpenger og årsavgift er ett fremmedord.

Voksenlivet er oppskrytt! Man blir ikkje lykkelig av at stua di ser ut som en Ikea-katalog eller at begge sokkene er like. Det å kunne stå i kø på polet uten å bli spurt om legg, spise taco til middag to dager på rad uten at muttern klager på mangel av fisk og grønnsaker, eller å kunne være ute så lenge man vil er faktisk ikkje så stas som man hadde forestillet seg. Likevel har man blåst bort mange timer av ungdomstiden på å glede seg til å "gjøre som man vil" og "ha friheten til å bestemme over seg selv".

I bytte mot en neve frihet fikk man en bøtte med andre bekymringer. Har eg tjent nok til å fylle kjøleskapet denne måneden også, etter at strøm og husleige er betalt? Har eg lagt av nok i pensjonssparing til å kunne bli 111 år? Kommer ungene til å huske å se seg om 3 ganger før dem krysser gata? Har eg huska å forsikre Hardanger-bestikket i tilfelle innbrudd?

Og i tillegg til bekymringene ramla det ett fjell med ansvar i hodet på deg. Klesvask, oppvask, husvask, bilvask! Penger inn, penger ut, penger spart, penger tapt! Mine barn, dine barn, våres barn, naboens barn,og barnebarn! Mitt arbeid, min partners arbeid, samarbeid,skolearbeid! Pass inn, pass opp, pass på! Blah blah blaaaaaaaarrrrrrrrrg(sett inn kjedelig-sjokk her)! Du skjønner greia..

Det sureste med å være voksen, er at alt som før var lek og morro, er nå ett slit. Skal man ta seg en kveld på byen foreeksempel, så må det først planlegges i god tid (særlig om man må ha barnepass) fordi folk er så innmari travel, man må hele tiden tenke konsekvenser (tenk om sjefen min ser meg i denne utringningen, hva om vi ikkje får taxi hjem når eg går i høye hæler, hvordan skal eg unngå å bli så full at eg gjør noe dumt (men alikevel drikke like mye som de andre),osv. Det blir en helgajobb å gå ut i stedet for en koselig sammenkomst

Forventningene om å kunne holde en "fornuftig" samtale blir også forhøyet etter den skumle femogtyve. Kaffeslaberas går med på å diskutere renter på boliglån, krigen i Huttiheitastad, klimaendringer og skoene til ei eller anna kjendissnelle. Dem du jobber i lag med bryr seg fint lite om hvem som er kulest av Magneto og Xavier. Og det er ganske upopulert å ikkje følger med på powerpoint presentasjoner fordi du har en halv "Beavis and Butthead" episode som ruller over hjernebarken. Alt som er spontant og lite gjennomtenkt er fyfy.

Vi har alle godt av å slippe oss litt løs en gang i blandt, ta oss en pause fra maset og være mer leken, så med dette vil eg ta tilbake litt av de årene eg kasta bort på å ønske meg voksenlivet. Eg vil beholde retten til hoppe i søledammer, synge falskt i dusjen, glemme tiden når eg spiller playstation, gå med ulike sokker og dagdrømme.! Eg kan godt være voksen når eg må, Voksen-Silje kan være superhelten som kommer til unnsetning ved behov, men ikkje døm meg for at eg beholder litt av barnet i meg.


“As a child I assumed that when I reached adulthood, I would have grown-up thoughts.”
― David Sedaris, Let's Explore Diabetes with Owls

Folkehøyskoles magi

"Vi e forskjellig, vi e lik, og vet at hver gang vi møtes, har vi det bra. Vi e venna førr livet, sånne e gode å ha" - Halvdan Sivertsen

Tenk deg følgende : du er mellom 16 og 50,litt skolelei, litt eventyrlysten.  Kanskje du vil bort fra ditt gamle miljø i en periode. Kanskje du ikkje har en god vennegjeng. Kanskje du ønsker å ha ett år hjemmefra for å vise mor og far at du er selvstendig. Kanskje du har ett brennende ønske om ett friår til å bruke på noe du virkelig liker.

 Folkehøyskole kan gi deg dei erfaringene du trenger. Du kan få ett år til selvutvikling, selvstendighetstrening, nye venner, miljøbytte, læringsglede OG du kan dyrke din lidenskap! Kor kult er ikkje det fra en skal fra 1 til 10?

 Det er faktisk en 11! Uten tvil!

Sommeren 2005 gikk som følgende: eg var engstelig og spent. Eg hadde takka  ja til ett år på folkehøyskole, på tvers av landet, uten å kjenne noen på miiiiiiiiiiiiiils avstand. Eg pakka sakene  mine samme ettermiddag som eg skulle reise, fikk min bror til å kjøre meg hele natten lang og sammen med han og min søster tok vi oss en kveld på byn for å se hvor i alledager eg skulle oppholde meg de neste 9 månedene.

Litt hangover, sosialangst på høygir og stressa til tusen, ble eg dumpet i en skolegård og kjørt i fra. Eg babla som en idiot i tapre forsøk  for å bli kjent med noen, eg huska ikkje navnet på ei sjel eg hadde hilsa på og hadde ikkje snøring på hvem eg faktisk skulle gå i klasse med. At noen i hele tatt snakka til meg resten av skoleåret var nesten ett under. Lite visste eg at eg hadde hilset på de menneskene som skulle ta del i det beste året i mitt liv.

Eg kommer til å måtte bruke opp tastaturet for å fortelle hele historien, så eg skal ikkje prøve en gang, men kan ta en liten oppsummering. Eg fikk meg venna for livet, fikk spille i ett "rølpeband", var på turne, bestillte nødpass på egenhånd, lærte viktigheten tålmodighet, drakk mye kaffe, lo så eg grein, fikk lov til å blåse flammer, var med på gøyale fester, fekta med sverd i måneskinn, men beste av alt: eg lærte at eg kan, at folk liker meg som eg er og livet  har mye å by på. 

Faget du fordyper deg i er kanskje ikkje det du ender opp å jobbe med (selv om eg lærte at eg fremdels vil jobbe med det når eg blir stor!), alle du møter vil ikkje nødvendigvis være bestevennene dine om 10 år (selv om noen av mine er det!), det vil være dager hvor du møter motgang og kanskje tenker på å reise hjem (tusen tusen takk til min fantastiske lærer som snakka meg fra det!).

At det er verdt å investere 9 måneder på fantastiske opplevelser, plenty med selvutvikling, flotte folk og mye lærdom , burde det ikkje være noen tvil om!

Eg veit i vertfall at en stor del av mitt hjerte ligger igjen på en bakketopp i Mosjøen, og at det er mangemange mennesker som eg møtte der som eg er kjempeglad i 9 år senere. Den nervøse jenta som sto der og skalv en varm augustdag, har ivertfall ikkje angret på sitt år på Folkehøyskole.

Blurred Lines??

OBS ufint språk og sinna meninger på gang..

Nå for tiden renner det over i media med gammelt nytt. Voldtekter bland russ, tvilsomme sanger og hasjtaggen #jegharopplevd er kverna som går om og om og om igjen. Det eg sitter og lure på er hvor i svarte normal folkeskikk ble av?

Voldtekt er noe som har foregått siden tidenes morgen. Vi er ett land tuftet på å rane med seg pene kvinnfolk fra landene utenfor vårres kyst og tvinge dem til å produsere pene barn. Men det begynner å bli noen år siden. Har ungdommen ikkje lært en dritt fra historietimene på skola?

Vi har blitt veldig flinke på unnskyldninger. "Jammen hun hadde så kort skjørt, selvfølgelig hadde hu lyst på litt pikk!" "Han hadde flagget på halv stang når han sov ut rusen, så det var jo bare å forsyne seg..." "Ett lite klaps på baken på trikken må han\ho vel tåle". Jaha ja, selv ble eg opplært til at det ikkje bare var å forsyne seg i godterihylla på Rema selv om sjokoladen så god ut og var tilgjengelig. Hvorfor fungere ikkje den regelen på mennesker? 

Tror folk virkelig at man kan ødelegge livet til folk bare "fordi at eg kåt og han\hun var tilgjengelig" og si at fylla har skylda? Synes folk virkelig at det er godt når man har tvunget seg på noen som gråter og trygler om at du lar han\henne gå? Er det deilig å ha sex når motparten ligger bevisstløs i stedet for å være med på "leken" ?

Skjerpings! Nei betyr nei, og om ikkje personen ikkje er bevisst nok til å si nei, så er det faen meg ett nei det og! Om du har en rape-fetish, så finn noen som liker det samme og gjør det på lovligvis. Om du ikkje har fått deg noe\noen på en stund, så vær litt kreativ på egenhånd. Om du er så trangsynt og  lite empatisk at du ikkje skjønner at du ødelegger mye for den du voldtar, så tenk litt på hvor lite passende det er å ha "Voldtektsmann\Voldtektskvinne" på cven. Om ikkje det hjelper, tenk på hvor lite nøgd du hadde blitt om det var dine barn\nevøer\nieser\søsken\foreldre\venner som hadde blitt voldtatt. 

Og er du så tett i nøtta at ikkje det heller får deg til å tenke deg  litt om, så til helvete med deg!

Å sloss mot vindmøller

For øyeblikket går eg med konstant høye skuldre. Eg burde vert så inderlig mye bedre enn eg er, eg burde ha gjort mye mer enn eg har gjort, eg burde vert så mye friskere. Alle "burde" har blitt en byrde.

Og med slike alternativer så er det ikkje rart at hverdagsparanoian  og nedstemtheten slår til. Det føles litt som at valget er mellom pest og mere pest. Selv om eg presser meg lenger og lenger utav komfortsonen for hver dag, så kjennes det hele tiden ut som eg går i evig motvind og at tårene ligger klar i øyekroken, klar til å forråde det snev av mot og håp eg har klart å samle sammen.

Hadde eg i det minste hatt noe å satt fingen på, hatt en direkte årsak som eg kunne hamle opp med, så hadde det vert så forbanna mye enklere. I stedet står eg ute på engen, hakket galere en Don Quixote og prøver å krangle med vindmøller mens eg hytter med neven og bannes i alle retninger, mens eg veit innerst inne at det eneste problemet her er mitt eget hode.

Men snart blir vi vel ferdige, eg og vindmølla (og knollen har å henge med i svingene når det skjer!), og når eg snur ryggen til den når slaget er vunnet, så skal medvinden ta meg ut på nye spektakulere eventyr.